Saksynt - Gunnar Tjomlid

TV2 voldtar statistikken

Viktig melding!

En blogg er en kronologisk serie med tekster hvor holdninger og meninger naturlig endrer seg over tid. For noen år siden, i bloggens tidlige fase, tenkte jeg høyt om filosofiske ting knyttet til mye rart, blant annet seksualitet. På den tiden hadde jeg bare en håndfull lesere, og kommunikasjonsformen var mer uformell og basert på at leserne stor sett visste hvem jeg var og hva jeg stod for.

Disse bloggpostene var ment som løse tanker og refleksjoner, ikke vitenskapelige eller juridiske artikler. De bør heller ikke leses sånn. Selv om mange av poengene fortsatt kan sees som interessante problematiseringer rundt kompliserte samfunnstemaer, er det ikke alle formuleringene jeg fortsatt kan stå inne for.

Jeg kunne valgt å fjerne en del gamle bloggposter, men det er en liten gruppe mennesker som jevnlig siterer fra disse bloggpostene ut av sammenheng, og derfor vil jeg de fortsatt skal ligge synlige slik at lesere kan se konteksten til eventuelt sitatfusk eller misforståelser.

Denne bloggposten er altså ikke nødvendigvis representativ for hvordan jeg ville formulert ting i dag. Søk gjerne opp nyere bloggposter om tilsvarende tema for mer oppdaterte tanker og meninger.


Oppdatering januar 2014: Mine bloggposter om barneporno har skapt en del debatt i det siste. Når enkelte bloggposter leses isolert sett, eller man plukker løsrevne sitater fra bloggpostene, kan det være uklart hva jeg egentlig mener om barnepornografi. For å gjøre det helt klart: Jeg har aldri tatt til orde for legalisering av barneporno. Langt ifra.

Jeg har skrevet at i spesielle omstendigheter, der barn ikke er brukt i produksjonen (altså tegninger, voksne som fremstår som barn etc), eller hvis materialet ikke er oppsøkt og nedlastet bevisst, så er det kanskje ikke hensiktmessig å bruke ressurser på å oppspore og straffe slike individer. Hvis man leser flere av mine bloggposter om barneporno ser man at jeg har drøftet ressursbruk hos lovmyndighetene. Jeg har tatt til orde for at vi bør fokusere på å spore opp og straffe de som produserer, distribuerer eller anskaffer seg barneporno mot betaling, heller enn å ta de med manga-barneporno (tegninger) eller gråsonebilder i nettlesercachen. Det er noe helt annet enn legalisering av barneporno.

Bruk av mindreårige barn i fremstilling av “pornografisk” materiale er forkastelig og skal straffes. Individer som bevisst oppsøker slikt materiale, eller besitter det, skal også straffes for dette.

rape.jpgJeg så nettopp på TV2-nyhetene at bare 1 av 10 anmeldte voldtekstsaker ender i tiltale. Dette rapporteres i sammenheng med at Oslo-politiet i dag slapp rapporten “Voldtekt i Oslo 2007” som bl.a. viste en økning i antall anmeldte voldtekter i Oslo i fjor. På TV2.no skriver de:

Av de sakene som ble anmeldt i fjor endte kun en av ti med tiltale ifølge en fersk rapport fra Oslo politidistrikt.

TV2s påstand gir inntrykk av at voldtektsofre vært sjelden oppnår at gjerningsmannen blir tatt. Men dette er en sannhet med store modifikasjoner. La oss se litt på tallene.

Først og fremst blander TV2 kortene når de gjengir statistikken. Det er nemlig voldtektsforsøk som har en oppklaringsprosent på 11,4. Dette fordi et voldtektsforsøk normalt vil etterlate færre spor og mindre opplysninger om gjerningsmannen enn enn fullbyrdet voldtekt. Når det derimot gjelder anmeldte voldtekter, så oppklares faktisk hele 43,8% av sakene. Nesten halvparten av alle anmeldte voldtekter ender altså i en tiltale. Dette er en helt annen virkelighet enn hva TV2 fremstiller.

Av de anmeldte sakene henlegges mer enn 8 av 10 saker, noe som ofte fremstilles som et hån mot ofrene og som et resultat av at voldtektsofre ikke tas tilstrekkelig på alvor. Så langt er bare noe under halvparten av saker fra 2007 henlagt, men dette tallet kan øke med tiden. En gjennomgang av alle voldtekstssakene i 2006 og første halvdel av 2007 viste at svært mange av henleggelsene var korrekte, noe politiadvokat Thomas Utne Pettersen bl.a. skrev om i en kronikk i Dagbladet i desember 2007:

I sum maler kritikken et bilde av en virkelighet der rundt 8 av 10 voldtektsforbrytere går fri – i hovedsak på grunn av politiets dårlige etterforskning. Dette er en skjev, forenklet og unyansert framstilling av et komplisert saksfelt som det etter undertegnedes mening er nødvendig å kommentere.

Det er nok dessverre slik at en del voldtektsforbrytere går fri fordi politiet ikke klarer å framskaffe tilstrekkelig bevis. Dette forklarer ikke alene den høye henleggelsesprosenten. Voldtektssaker fremstilles i media som om alle voldtektsanmeldelser er sanne/riktige og at det eneste som står mellom overgrepet og domfellelse er en god politietterforskning. Dette er langt fra sannheten. Mange anmeldte saker skal henlegges fordi de er uriktige og/eller falske.

[…]

Ellers nevnes falske anmeldelser som en negativ «myte» som hemmer politiets etterforskning. Dette er ikke spesielt for utredningsgruppen. I de fleste fora utelates disse og der de nevnes, fremstilles de som et marginalt problem. Virkeligheten er imidlertid en annen.

For å vise handlekraft ba Politidirektoratet høsten 2007 alle politidistrikt om å gjennomgå sine voldtektssaker for blant annet og kartlegge type relasjon mellom fornærmet/overgriper, beruselsesgrad etc. For undertegnede innebar dette å gjennomgå samtlige voldtektsanmeldelser i eget distrikt fra 2006 fram til juni 2007. Gjennomlesningen bekreftet det inntrykket som har festet seg etter noen år i politiet. Svært mange voldtektssaker henlegges fordi det er det de skal.

Rapporten som ble sluppet i dag sier litt om henleggelser av saker og bakgrunnen for dette:

Henleggelser av voldtektsanmeldelser har vært i fokus i lengre tid. Det kan derfor være grunn til å se litt nærmere på nettopp dette. Status pr. 20. februar var at 47,4 % (93) av anmeldelsene fra 2007 hadde blitt henlagt. I 53,8 % (50) av de henlagte anmeldelsene var det blitt gjennomført etterforskning opp mot en eller flere mulige gjerningspersoner. I de resterende 46,2 % (43) av de henlagte anmeldelsene ble saken henlagt uten en gjerningsperson.

[…]

Den vanligste henleggelsesgrunnen for saker mot mistenkt/siktet anmeldt i 2007 var henlagt på grunn av bevisets stilling (65,0 %). Den nest vanligste grunnen var at intet straffbart er bevist (28,3 %). Det er også en viss andel av anmeldelsene mot mistenkt/siktet som henlegges fordi de ansees som grunnløse/ikke straffbare (3,3 %). En del saker henlegges fordi de omhandler forhold tilbake i tid og som etter loven anses som foreldet (1,7 %). I anmeldelser uten noen mistenkt/siktet er den vanligste henleggelsesgrunnen mangel på opplysning om gjerningsmann (76,7 %). Den nest vanligste henleggelseskoden i disse sakene er mangel på bevis (18,6 %). Enkelte anmeldelser henlegges også her fordi forholdet ikke er straffbart (2,3 %) eller fordi anmeldelsen anses som grunnløs (2,3 %).

Studier fra utlandet viser at opp mot halvparten av alle anmeldte voldtekstforsøk er falske. (Oppdatering 29.10.2013: Dette tallet er nok oppblåst. Mer korrekt er nok et sted mellom 2 og 8%.) I tillegg tyder norske studier på at

uskyldig anklagede har større sjanse for å bli dømt i en straffesak, enn virkelige voldtektsmenn. Den uskyldig anklagede vil lett oppfatte rettsprosessen som et overgrep, og dermed opptre langt mindre sympatisk i retten, enn en skyldig. Oppførselen i retten kan påvirke dommer eller jury, og dermed utfallet av saken.”

Disse faktorene gjør at vern av den anklagede er spesielt viktig i slike saker, noe som selvsagt kan oppleves som et slag i trynet for offeret hvis saken er reell, men som likevel er en viktig del av vår rettsstat.

I 2007 ble det anmeldt 161 voldtekter og 35 voldtektsforsøk. I over 80% av voldtektene har overgrepet skjedd på nachspiel eller i andre festlige lag, som regel i eller i tilknytning til offerets eller gjerningsmannens hjem. Det er altså svært sjelden at kvinner utsettes for overgrep når de for eksempel er på vei hjem fra byen eller ute og jogger. Det ble “bare” anmeldt 33 overfallsvoldtekter i fjor. Politiets rapport kommenterer dette slik:

Overfallsvoldtekter får svært stor oppmerksomhet i media. Den store oppmerksomheten rundt disse voldtektene kan gi et overdrevent inntrykk av omfanget av slike voldtekter.

Når man da atpåtil tar i betraktning at 70% av ofrene var påvirket av rus, og hele 26% var bevisstløse eller sov, samt at nesten 60% av gjerningsmennene også har vært beruset, så begynner man å ane konturene av noe som er vesentlig mindre skremmende enn hva man kanskje først tenker når man hører bare overgrepstallene i seg selv. Hvis ca 7 av 10 voldtekter gjelder berusede personer på fest, så er det kanskje ikke så uforståelig at halvparten noen av disse viser seg å være falske anmeldelser. og det er vel heller ikke feil å anta at en viss del de sakene som ender i tiltale som ikke er reelle voldtekter, men kanskje heller den forsinkede reaksjonen til en angrende kvinne.

Man skal på ingen måte bagatellisere de svært negative ringvirkningene av en faktisk voldtekt, spesielt der hvor vold, tvang og trusler (ca 1 av 3 saker) har vært inne i bildet. Det må være en grusom opplevelse for offeret, og en gjerningsmannen bak en slik voldtekt skal straffes hardt. Likevel er rus en så viktig faktor i statistikken at det blir svært vanskelig å avgjøre skyld. Dermed må den anklagede også gis tilstrekkelig beskyttelse, og tvilen må nødvendigvis komme tiltalte til gode, noe som resulterer i en hel del frifinnelser. Jeg kan vanskelig se dette som noe annet enn positivt da det viser at systemet fungerer.

  • Pingback: Voldtekt og sex-politi | unfiltered perception()

  • Pingback: Noen tanker omkring Oslo-politiets voldtektsrapport fra 2007 | unfiltered perception()

  • Lille liten

    Hei!
    Jeg synes du har veldig mange flotte innlegg som bidrar til å nyansere voldtektsproblematikken en del. MEN, jeg synes også at du må være forsiktig med å bruke ord som “vi vet at en stor del av voldtektsanmeldelsene er falske.” Ja, det har blitt indikert at en stor del er falske i noen studier – men du som er så flink til å nyansere bilder burde jo også sett på de studiene som antyder at kun 2-5 % av anmeldelsene er falske.Det er ca samme raten for falske anmeldelser for annen kriminalitet, f.eks for forsikringssvindel.

    Av de som anmelder falskt (jeg skulle ønske jeg hadde kilder på dette, er en god stund siden jeg leste dette nå), så havner de stort sett i følgende kategorier:
    * Veldig religiøse jenter som frykter konsekvensene av samtykkende førekteskapelig sex ovenfor foreldre og samfunn. De sier derfor at det er voldtekt for å unngå skammen.
    * Jenter i forhold, som sier voldtekt for å dekke over utroskap.

    At man ANGRER på sex i seg selv uten andre faktorer i tillegg fører veldig sjeldent til en falsk anmeldelse. Tror det var Harald Eias program som siterte en studie der 50 % av jenter angrer på one night stands eller hva det var. Nå har jeg ikke metodestudert den studien, så vi får ta det tallet med en god dose salt, men uansett er det ganske så vanlig at kvinner angrer på sex. Langt mer vanlig enn at de anmelder falskt!

    Det må ofte andre faktorer til for at det resulterer i en falsk anmeldelse. Ofte har de bare løyet om at det var voldtekt til familie/kjæreste, og så opplevd at disse presser dem så hardt til å anmelde at løgnen løper vekk fra dem og at politiet blir innvolvert. Det gjør det såklart ikke noe bedre på noen som helst måte, og er ingen forsvaring – selv om det kan være en slags forklaring.

    Så, hva med å ta utfordringen med å skrive om dette temaet uten å la det jeg-er-redd-for-å-bli-anmeldt-falskt perspektivet som er så rådende i det du skriver om dette dominere de studiene du tilfeldigvis velger å forholde deg til? Det er minst like ille at voldtektsofre ikke blir trodd når de anmelder, og at de opplever alt fra å bli slått ned til å bli latterliggjort av lokalsamfunnet som en “angrende kvinne” når det har vært en genuin voldtekt. Det er en tilleggsbelastning ingen overhodet er tjent med.

    Når det er sagt er jeg veldig enig med deg i mye av det du skriver – tenkte jeg bare skulle nyansere litt jeg også!

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    @ Lille liten:

    Takk for kommentar.

    Jeg har skrevet ut i fra de kilder jeg har lenket til. Hvis det finnes kilder som motstrider disse vil jeg gjerne også se disse.

    Hva tenker du om disse tallene? Se innledende innlegg i denne tråden: http://debatt.sol.no/node/7813121

    F.eks. “33% av DNA-undersøkelsene som nå utføres rutinemessig i nye voldtektssaker, renvasker den påståtte overgriperen.”

    eller

    “En tre-årig undersøkelse av alle voldtektsanklager ved to store amerikanske universiteter viste at 50% av anklagene var falske.”

    Denne rapporten antyder at i et lite politidistrikt i USA var 41% av alle voldtektssakene over en 9-årsperiode falske:
    http://blog.lib.umn.edu/jbs/maysession/KaninFalseRapeAllegations.pdf

    Tall fra USA riktignok, men er det så annerledes i Norge tror du? Har du dokumentasjon for påstanden om at bare 2-5% er falske? Jeg synes at det høres veldig lite ut. Voldtekter kan neppe sammenlignes direkte med annen kriminalitet fordi det er mye følelser, makt, hevnmotiver og vanskelig å bevise løgnen. I tillegg vil en som er anklaget for voldtekt alltid ha det hengende ved seg uansett om saken henlegges grunnet manglende bevis. Meget effektiv svertekampanje eller hevnmetode.

    Men, jeg tror også det finnes flere årsaker til å rope voldtekt der hvor det ikke har vært noe. Vi har nettopp hatt to store saker med falske voldtektsanklager som har blitt slått stort opp i media. Den ene var de fem voldtektsanmeldelsene oppe i Ålesund som alle viste seg å være oppdiktet. Så har man saken fra i fjor hvor fem (?) innvandrergutter ble anmeldt for å ha voldtatt en ung jente, men som viste seg å være falsk.

    http://www.dagbladet.no/2010/03/12/nyheter/innenriks/voldtekt/falsk_forklaring/10828596/
    http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.7094015
    http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.6873661
    http://tb.no/nyheter/anders-var-siktet-for-voldtekt-mistet-alle-vennene-mine-1.5154680

    Dette er et lite sidespor, men jeg frykter at alle medieoppslag om at ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert på voldtektsstatistikken gjør det for lett å rope voldtekt om man har hatt sex med en “mørkhudet” på fest og angrer, eller bare gjør det ut fra rasistiske motiver for å sverte denne gruppen mennesker.

    Det slår meg også at punktet med “jenter i forhold som sier voldtekt for å dekke over utroskap” ikke er en så rent liten gruppe…

    En siste ting er et slags “Munchausens syndrom” hvor jenter kan rope voldtekt for å få oppmerksomhet og sympati. Den faktor skal vi heller ikke undergrave, og henger nok lett sammen med punktet ovenfor hvor “mørkhudede” da anklages fordi det er en “troverdig” gjerningsperson å peke ut.

    Et annet aspekt er at media banker inn i hodet vårt at sex og barn er kriminelt, sykelig og skammelig. Da får vi også reaksjoner på dette. I England hadde vi nylig en sak med en åtte år gammel jente som hevdet å ha blitt voldtatt av to gutter på ti og elleve år. Guttene ble nylig dømt for “voldtektsforsøk” – en absurd sak hvor barns “sexleker” kriminaliseres. Hele utgangspunktet for anmeldelsen var at jenta var redd for at mammaen hennes skulle bli sint for at de hadde vist tissen til hverandre, og derfor hevdet hun å ha blitt “voldtatt”. Skam fører til falske anklager for å redde sitt eget skinn. Ikke bare i religiøs kontekst, men også grunnet f.eks. alder.
    http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/england/london/8680370.stm
    http://www.wsws.org/articles/2010/may2010/boys-m27.shtml

    Jeg innbiller meg at unge som har hatt sex med en eldre part fort kan slite med skamfølelse i ettertid, fordi de “vet” at dette må være galt og fysj og farlig og kriminelt fordi det hører man jo overalt i samfunnet og media. Heller enn å tro på sin egen seksualitet og ha et positivt forhold til opplevelsen, kan det bli så belastende at en voldtektsanklage fra dem selv, eller kanskje heller til noen de betror seg til, fort kan bli en realitet.

    Det var noen flere tanker omkring temaet voldtekt. Hører gjerne mer fra deg!

  • Lille liten

    Hei igjen Gunnar! :)

    Jeg har ikke så mye erfaring med å diskutere som deg, så jeg har ikke før i nyere tid begynt å ta vare på kildene min når jeg kommer over gode studier. Den studien jeg referer til var en dansk studie der de hadde gått gjennom danske anmeldelser. Jeg har også sett det samme tallet blitt referert til i flere kontekster, rundt 10 % og ned til 2 % er det som har gått igjen. Jeg ville gått gjennom de studiene du referer til litt nøyere om jeg var deg, og sett på hvilke kriterier de bruker for å bestemme at en anklage er falsk.

    Her er det nemlig noe viktig å ta med i betraktningen:
    En anklage som først settes, så trekkes tilbake, så anmeldes igjen er MER sannsynlig å være sann enn en som ikke har dette mønsteret. (Lurer på om det var vitnepsykologi av Svein Magnussen som referte til denne, er ikke sikker…nei, tror det var “treating sex offenders” av Sarah Brown som referte til dette, og sannsynligvis til noen av de andre statistikkene mine).

    ….hvis man ikke vet bedre kan man da lett konkludere med at det å vike vekk fra forklaringen sin er en tegn på løgn, mens det ofte er et resultat av at voldtektsofre sliter både med presset fra belastningen de har vært gjennom og ytre press. Mange voldtektsofre trues av voldtektsmannen, og også av voldtektsmannens venner og familie, som gjerne nekter å tro at “lille gull” kan ha et problem med å avbryte sin seksuelle responssyklus i møte med et nei.

    Kombinasjonen av disse to faktorene resulterer ofte i så stor belastning at de gjerne løper inn til politiet, sier at de diktet opp alt for å komme unna anmeldelsen, for å på den måten redusere litt av belastningen i livet sitt der og da. Det betyr ikke nødvendigvis at den ER falsk (selv om det såklart også kan være tilfelle).

    Det har hendt at menn som har blitt dømt for voldtekt og seksuelle overgrep i senere tid har blitt frikjent. Ikke nødvendigvis fordi de var uskyldige, men fordi bevisene ikke var gode nok. I folks hode har dette en tendens til å bli til “han var uskyldig i fengsel hele tiden”. I mens sitter jeg der da, og behandler voldtektsofrene som har opplevd at overgriperen går fri enda de selv har fått ekstremt redusert livskvalitet (jeg nekter å si “fått ødelagt livet sitt”, å si at noen er ødelagt er bare reduksjonistisk og unødvendig).

    Så, konkluderer forskerne i studiene du referer til at anklagen er falsk fordi den ikke kan bevises? Fordi det ikke kan sikres fysiske spor? Fordi det har vært rus involvert? Fordi hun trekker forklaringen sin i ettertid? Fordi han ikke dømmes? Fordi hun innrømmer å ha løyet? Og er det at hun innrømmer å ha løyet sannheten, eller hennes forsøk på å komme seg unna en anmeldelse som politiet selv ikke dropper å etterforske med mindre hun påstår å ha løyet?

    Jeg tviler overhodet ikke på at falske anmeldelser forekommer. Jeg hade selv ei venninne en gang i tiden som tilstod til meg at hun hadde anmeldt en gutt falskt for voldtekt. Jeg tok henne opp på bånd, spilte det hele av for politiet og anmeldelsen ble droppet (vet ikke hvordan det gikk med henne senere, brøt kontakten med henne umiddelbart).

    På samme tid har jeg også sett hvordan langt flere enn det jeg er komfortabel med har endt opp med å få sine saker henlagt, overgriper satt fri eller opplever alvorlige trusler fra voldtektsmann og hans venner og familie i løpet av anmeldelsesprosessen. To av dem har tatt livet sitt pga ekstreme PTSD symptomer etter voldtekt der politiet ikke trodde dem (en var en såkalt nashspillvoldtekt med minimal grad av vold involvert forøvrig).

    Det er med andre ord en hårfin balansegang vi er inne på her Gunnar – det er utrolig viktig at falske anmeldelser blir straffeforfulgt, men det er samtidig også viktig at voldtektsofre blir trodd når de forteller om det som har skjedd. Tilleggsbelastningen av å ikke bli trodd når man forteller om det verste som har skjedd i livet sitt unner jeg ingen. Ingen.

    Jeg er forøvrig helt enig i dine tanker om andre årsaker til falske anmeldelser. Det er mange og ofte også komplekse årsaker til at jenter – og gutter – ender opp med å anmelde falskt, og det er uansett like forkastelig.

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    Jeg er selvsagt fullstendig enig med deg i at det er viktig at voldtektsofre blir trodd når de forteller om det som har skjedd. Jeg har ingen vanskeligheter med å både forstå at det å oppleve en voldtekt må være grusomt, og ikke minst at det å ikke bli trodd må gjøre alt tusen ganger verre. I utgangspunktet må enhver person som anmelder voldtekt bli behandlet ut fra den forutsetning at det personen sier er sant, selv om man vet det finnes en statistisk reell mulighet for at det er falsk anklage. Her snakker vi om individer, og individet skal respekteres for sin anmeldelse og beskrivelse av det som skjedde uansett.

    Likevel har vi altså en del falske anmeldelser. Hvor stor andel dette utgjør, strides det om. Du gir noen forklaringer på hvorfor premisset for å kalle en anmeldelse for falsk kanskje i seg selv er falsk. Dette er vanskelig å vite noe om. Men jeg føler likevel at det finnes en objektiv målestokk som man vanskelig kan komme utenom, og det er DNA-testing. I en amerikansk rapport fra 1996 skriver de følgende:

    Every year since 1989, in about 25 percent of the sexual assault cases referred to the FBI where results could be obtained (primarily by State and local law enforcement), the primary suspect has been excluded by forensic DNA testing. Specifically, FBI officials report that out of roughly 10,000 sexual assault cases since 1989, about 2,000 tests have been inconclusive (usually insufficient high molecular weight DNA to do testing), about 2,000 tests have excluded the primary suspect, and about 6,000 have “matched” or included the primary suspect.1 The fact that these percentages have remained constant for 7 years, and that the National Institute of Justice’s informal survey of private laboratories reveals a strikingly similar 26-percent exclusion rate, strongly suggests that postarrest and postconviction DNA exonerations are tied to some strong, underlying systemic problems that generate erroneous accusations and convictions.

    Kilde: http://www.ncjrs.gov/txtfiles/dnaevid.txt

    Når det gjelder tallet 2% falske anklager som du antyder, så ser det også ut til å være udokumentert:

    Professor Anderson’s conclusion is noteworthy in light of the often repeated claim of advocates that this information is known definitively: “false accusations account for only 2% of all reported sexual assaults. This is no higher than false reports for other crimes.” Although the article asserts that “no study has ever been published which sets forth an evidentiary basis for the ‘two percent false rape complaint’ thesis,” even universities repeat this statistic, and it shows up in such important venues as the legislative history of VAWA.

    Kilde: http://lawprofessors.typepad.com/crimprof_blog/2004/12/2_false_rape_st.html

    Jeg anbefaler også denne artikkelen:
    http://www.foxnews.com/story/0,2933,194032,00.html

    Her viser de også til at 2%-tallet ikke har noe vitenskapelig grunnlag. Andel falske anklager ligger, basert på DNA-analyser, mellom 25% og 40%, avhengig av om man tar med en del av de “ikke-konklusive” DNA-testene eller ikke. Men, som også jeg påpeker, betyr dette samtidig at kanskje 75% av voldtektsanklager er sanne, og dermed bør ALLE initielt behandles som om de er sanne.

    Det er også viktig å ha i bakhodet at selv om den anklagede er uskyldig basert på DNA-bevis, så kan en voldtekt ha funnet sted, bare med en annen gjerningsperson enn den utpekte… men jeg kan vanskelig tenke meg at det utgjør en stor andel av sakene.

    Her er studien som gir det høye taller på 41% (som jeg tidligere også har vist til):
    http://falserapearchives.blogspot.com/2009/06/archives-of-sexual-behavior-feb-1994.html

    Flere kilder og artikler om temaet finnes her:
    http://falserapesociety.blogspot.com/p/informative-sources.html

    Mitt poeng er vel at det er viktig å kunne ha to tanker i hodet samtidig. På den ene side må hvert voldtektsoffer tas på alvor og behandles som om det de sier er sant. (Viser det seg at de har løyet, bør det straffes ganske hardt.) Samtidig må vi være ærlige nok til å erkjenne at det er ganske mange falske voldtektsanklager. Du skriver sympatisk og bra om temaet, men jeg finner ingen harde facts som peker bort fra min påstand om at en stor del av voldtektsanklager er falske.

    Et annet poeng er at vi nok har gjort det vanskeligere for oss selv etter at loven ble endret i 2002 (?) og definisjonen av voldtekt ble utvidet. Nå er det så pass diffust at det å bevise skyld er tilnærmet umulig i en stor del av sakene. At vi i kjølvannet av en slik definisjonsendring får flere uoppklarte/henlagte saker, er vel ganske naturlig slik jeg ser det.

  • Lille liten

    Hei Gunnar!
    Veldig bra nyansering. Det var egentlig bare en ytterligere belysning av temaet jeg var ute etter, ettersom jeg ble så overrasket over tallene dine og hvordan de spriket veldig fra det jeg hadde lest.

    Svaret ditt var betryggende på mange måter, spesielt med tanke på at ditt utgangspunkt også er at man må gå ut i fra at det enkelte voldtektsofrer må bli trodd selv om det er en statistisk mulighet for at det er løgn.

    Det med at voldtektsofre peker ut feil gjerningsmann er nok hyppigere enn man skulle tro. Vi vet jo alt fra vitnepsykologien at folks vitnemål er notorisk upålitelige, og under traumer og store påkjenninger er hukommelsen i alle fall ikke til å stole på. Det betyr som du sier derimot ikke at vedkommende har løyet om å bli voldtatt selv om det er feil person som utpekes. Selv den beste kan i oppriktig god tro peke ut feil gjerningsmann. Jeg jobber med mange som beskriver at de husker f.eks hvert eneste hårstrå på gjerningsmannens hode, men ikke et eneste ansiktstrekk. Da sier det seg selv at det er vanskelig å identifisere gjeningsmannen!

    Så ja, jeg er fan av din tanke om å ha to tanker i hodet samtidig. Det er bare viktig at ikke bare den ene tanken – tanken om hyppig falske anmeldelser – får mye mer rotfeste enn den andre i folks bevissthet. Du vet jo like god som noen annen hvordan folk lett husker unntakene og dermed overestimerer hyppigheten av et fenomen.

    Bra jobba til nå, og fortsett med en flott blogg!

    Ps. Hvis du noen gang skriver om fulle kroppsorgasmer må du nesten sende meg en mail og tipse meg. Jeg dør nemlig etter en vitenskapelig forklaring på hvorfor jeg har begynt å kjenne orgasmene mine i tærne og i høyre skulder. Jeg vet enkelte forklarer sånt noe med energistrømmer og gudene vet hva, noe som får meg til å ville rulle på øynene, så vitenskapelige forklaringer hadde vært veldig velkomment. Just sayin’ ;)

  • http://leishacamden.blogspot.com Leisha Camden

    Jeg er helt enig i at man må ha to tanker i hodet samtidig når det gjelder denne problematikken. I den forbindelse er det en del – unnskyld uttrykket – holdningsskapende arbeid som gjenstår. De som skal dømme i voldtektssaker er nødt til å ha et åpent sinn, det sier seg selv med tanke på alle disse fakta som både bloggposten og kommentarene inneholder. De må være åpne både for at anmeldelsen kan være korrekt og for at den kan være falsk. Det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg leser om legdommere i voldtektssaker som i fullt alvor sitter og sier ting som at slik kan man ikke kle seg og forvente å få gå uantastet … sånn som hun oppførte seg så må hun da ha vært med på det på et eller annet vis … det var jo helt uansvarlig av henne å drikke så mye i den situasjonen … osv osv. Slik snakker man på kammerset når man diskuterer domsavsigelsen. De kvinnelige legdommerne mer enn de mannlige, faktisk. Hvis dommerpanelet møter opp med sånne holdninger er det ikke rart at mange voldtektssaker ender med frifinnelse. Uavhengig av sannhetsgehalten i anmeldelsen og kvaliteten på etterforskningen, dessverre.
    .-= Leisha Camdens siste blog ..I learned something today =-.

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    @ Lille liten:

    Når det gjelder orgasmespørsmålet må jeg vel si at uten nærmere undersøkelser er det vanskelig å kunne uttale seg. Jeg trenger empiri ;-)

  • Lille liten

    @ Gunnar Roland Tjomlid:

    Hehe, ja, det var derfor lille søte meg hadde et håp om at lille søte deg (ok, jeg smisker, men jeg er ærlig om det i det minste), som tross alt er så flink på dette med empiri, kunne studere saken litt nærmere. Det må da være noe vitenskapelig skrevet om det temaet et eller annet sted…? ;)

  • Pingback: Voldtekt, falske anmeldelser, følelser og Gunnar Tjomlid | FraüLei()

  • Pingback: Bør barneporno være tillatt for privat bruk? Noen mener ja….. | Kilden Nyheter()

  • Pingback: Bør barneporno være tillatt for privat bruk? Noen mener ja.. | fripresse.com()

  • Pingback: Bør barneporno være tillatt for privat bruk? Noen mener ja…(Hvem?) | fripresse.com()

  • Pingback: Seksuelt misbruk av barn – no big deal? | Garden of Serendipity()

  • Pingback: Bør barneporno være tillatt for privat bruk? Noen mener ja.. | Garden of Serendipity()

  • Pingback: Vitenskapelig pro-pedofili fra Human-Etisk Forbund | Garden of Serendipity()

  • Pingback: Normaliseringen av pedofili i den sekulære bevegelse | Garden of Serendipity()

  • Pingback: Farvel til ekstremistene | Garden of Serendipity()

  • Pingback: Vitenskapelig pro-pedofili | Garden of Serendipity()

  • Pingback: Ting jeg har endret mening om – del 2 | SAKSYNT()