Saksynt - Gunnar Tjomlid

Ny absurd lov

Viktig melding!

En blogg er en kronologisk serie med tekster hvor holdninger og meninger naturlig endrer seg over tid. For noen år siden, i bloggens tidlige fase, tenkte jeg høyt om filosofiske ting knyttet til mye rart, blant annet seksualitet. På den tiden hadde jeg bare en håndfull lesere, og kommunikasjonsformen var mer uformell og basert på at leserne stor sett visste hvem jeg var og hva jeg stod for.

Disse bloggpostene var ment som løse tanker og refleksjoner, ikke vitenskapelige eller juridiske artikler. De bør heller ikke leses sånn. Selv om mange av poengene fortsatt kan sees som interessante problematiseringer rundt kompliserte samfunnstemaer, er det ikke alle formuleringene jeg fortsatt kan stå inne for.

Jeg kunne valgt å fjerne en del gamle bloggposter, men det er en liten gruppe mennesker som jevnlig siterer fra disse bloggpostene ut av sammenheng, og derfor vil jeg de fortsatt skal ligge synlige slik at lesere kan se konteksten til eventuelt sitatfusk eller misforståelser.

Denne bloggposten er altså ikke nødvendigvis representativ for hvordan jeg ville formulert ting i dag. Søk gjerne opp nyere bloggposter om tilsvarende tema for mer oppdaterte tanker og meninger.


Oppdatering januar 2014: Mine bloggposter om barneporno har skapt en del debatt i det siste. Når enkelte bloggposter leses isolert sett, eller man plukker løsrevne sitater fra bloggpostene, kan det være uklart hva jeg egentlig mener om barnepornografi. For å gjøre det helt klart: Jeg har aldri tatt til orde for legalisering av barneporno. Langt ifra.

Jeg har skrevet at i spesielle omstendigheter, der barn ikke er brukt i produksjonen (altså tegninger, voksne som fremstår som barn etc), eller hvis materialet ikke er oppsøkt og nedlastet bevisst, så er det kanskje ikke hensiktmessig å bruke ressurser på å oppspore og straffe slike individer. Hvis man leser flere av mine bloggposter om barneporno ser man at jeg har drøftet ressursbruk hos lovmyndighetene. Jeg har tatt til orde for at vi bør fokusere på å spore opp og straffe de som produserer, distribuerer eller anskaffer seg barneporno mot betaling, heller enn å ta de med manga-barneporno (tegninger) eller gråsonebilder i nettlesercachen. Det er noe helt annet enn legalisering av barneporno.

Bruk av mindreårige barn i fremstilling av «pornografisk» materiale er forkastelig og skal straffes. Individer som bevisst oppsøker slikt materiale, eller besitter det, skal også straffes for dette.

Dette er overskriften på en artikkel i VG omkring det nye lovforslaget som skal «sikre barn mot nettovergrep og «grooming»«:

Et tillegg til straffeloven skal sørge for at overgripere som tar kontakt med barna og møter dem med overgrep som hensikt, skal kunne straffes. Det skal gi barna en sikrere hverdag på nett.

I artikkelen skrives følgende:

69.000 barn har møtt en person fra nettprat i virkeligheten, 6000 av barna meldte at det var ubehageligheter under møtet, viser tall fra organisasjonen SAFT.

Hva tenkte du da du leste dette? Jeg vil tro at du, som meg, umiddelbart så for deg unge jenter som møter voksne menn, og at en del av disse blir seksuelt misbrukt. Uff da, skremmende høyt tall, er vel gjerne første respons. Men la oss se på dette tallet. Et lite Google-søk gir meg fort nettsidene til SAFT, og her nyanseres tallene betraktelig.

I 2006 oppgir 69 000 norske barn mellom 9 og 16 år at de har møtt noen i virkeligheten som de først møtte på Internett. Dette er en økning på 38% siden 2003. I de fleste tilfellene er slike møter med jevnaldrende.

Det viser seg altså at de fleste av disse møtene dreier seg om møte med en jevnaldrende person! Det er altså i det store og hele snakk om barn som treffer andre barn som de har blitt venner med via Internett!

I tillegg sier rapporten at bruk av Internett blant barn er økt fra 14% i 2003 til 45% i 2006. Da er det kanskje ikke overraskende at mengden barn som har møtt andre barn også har økt. Dette fremstilles likevel som et slags farlig varseltegn.

Redd Barna uttaler:

- Det trenger ikke å være seksuelt i begynnelsen, barna ser kanskje på personen som en venn eller kjæreste, sier Gro Brækken.

- Men etter overgrepet sitter barnet igjen med en skyldfølelse og det blir umulig å si ifra til noen.

Hvorfor leder man temaet over på seksuelle overgrep plutselig? Rapporten sier ikke noe om dette. Den sier at ca 9% av de spurte har opplevd ubehageligheter, dvs verbalt eller fysisk. Ikke seksuelt. Hvorfor spiller Redd Barna kontinuerlig på den falske frykten for pedofile overgripere? Hver gang Redd Barna forer media med disse faktafeilene og overdrivelsene, så minsker deres troverdighet. Nå må de ta seg sammen og forholde seg til de faktiske forhold istedenfor å fyre opp under foreldres naturlige frykt for sine barns trygghet.

Justisministeren følger opp:

I lovteksten heter det at personen må møte opp eller være i en posisjon der han eller hun kan iaktta barnet ved et møte i det virkelige liv.

- Det har dermed ikke skjedd et seksuelt overgrep ennå, men det er jammen meg godt på vei, sa Storberget under presentasjonen av loven fredag.

Ja, når en 15-åring møter en annen 15-åring på byen, så er virkelig pedofil voldtekt rett rundt hjørnet…

Og hvem er det som normalt opplever ubehageligheter? La oss høre:

Samtidig ser vi at de barna som opplever dette som regel er ungdommer på 15-16 år som mistrives med venner, familie, skolen eller livet generelt.

Nettopp. Så hvorfor gjør man Internett til synderen her? Hvorfor fokuserer man på seksuelle overgrep, når rapporten egentlig bare sier at ungdommer med problemer er mer utsatt for å havne i slosskamp eller krangel med jevnaldrende enn det andre er? Og hvis de fleste av de som har opplevd noe negativt er 15-16, så er de aller, aller fleste faktisk over den seksuelle lavalder, og da kan vi ikke bruke lovverket til å hindre dem i å ha ubehagelige opplevelser omkring sex. Det er en del av livet. Eller har forfatterne av lovforslaget aldri hatt en dårlig sexopplevelse?

Er lovforslagets hensikt å berøve barn fra livserfaring? Vi vet jo alle at i møte med nye mennesker vil det alltid være en viss andel negative opplevelser. Skal vi virkelig skjerme barn fra kjipe møter med andre mennesker?

Rapporten sier til og med: «De fleste har det kjempefint på møtet, eller ikke noe spesielt hender.» Og dette skal vi innføre lover for å beskytte barn mot?

Dette er intet annet enn feighet fra politikerne. Man tør ikke stå mot pressgrupper som spiller på vårt felles ønske om å beskytte uskyldige barn. Hvem kan vel si seg uenig i at barn skal vernes mot overgripere? Hvilken politiker, spesielt mannlig, tør si at han ikke synes dette er en viktig sak? Vedkommende vil fort bli stemplet som småpervers. Men en slik lov beskytter ingen ingen. Loven spiller på en irrasjonell frykt mot såkalte pedofile overgripere. Den bidrar kun til å kriminalisere noe som i det store og hele er både spennende, sunt og positivt for barn. Den begrenser barns rettigheter og kaster bort verdifulle ressurser innen politiet.

I tillegg har lovforslaget enda et alvorlig problem. Man forsøker å kriminalisere en handling som ennå ikke er begått. Vi kan ikke tillate et samfunn som straffer folks tanker. Jeg vil tro at de aller fleste menn som avtaler et møte med en mindreårig jente med en seksuell fantasi som motivasjon, aldri vil tørre å fullbyrde møtet. For de aller fleste vil nok tenningen ved å se personen i fysisk live være endepunktet og målet. Et seksuelt overgrep vil aldri bli begått. Uansett hva vedkommende har skrevet eller sagt, så er ikke dette mer enn fantasier som aldri er ment å fullbyrdes. Man kan gjerne kritisere dette og si at en slik oppførsel er uheldig og gal, men man kan ikke straffe en slik oppførsel. Og selv om vedkommende faktisk møter jenta, og de går hjem til han eller henne, så er heller ikke det ulovlig. Vi kan ikke frata barn retten til å ha en samtale med fremmede, selv om vi som foreldre bør forklare barn viktigheten av å være forsiktige og frastå fra å bli med fremmede hjem. Antall barn som faktisk er utsatt for alvorlig skade eller seksuelle overgrep er så mikroskopisk liten at vi ikke kan begrense rettighetene til alle mennesker for å hindre disse tragiske, men ekstremt sjeldne, hendelsene.

Jeg har også til gode å finne noe statistikk som viser at mengden seksuelle overgrep er økt etter at Internett-bruk ble utbredt blant unge tenåringer. Finnes slik statistikk? (Jeg tar gjerne i mot tips hvis du vet om noen relevante tall…) Har lovforslaget noen rot i virkeligheten, eller er dette bare spekulasjoner og tom frykt fra myndighetenes og interesseorganisasjonenenes side?

Hvis et slikt lovforslag vedtas har vi brutt en farlig barriere. Jeg ønsker ikke et slikt samfunn hvor vi straffer uskyldige «just in case». Jeg ønsker ikke et samfunn hvor vi kriminaliserer enhver mistenkelig oppførsel, bare for å være «føre var». Vi kan ikke beskytte våre barn mot alle tenkelige katastrofer, og det er et alvorlig overgrep mot oss alle når myndighetene lager lover basert på feighet og irrasjonell frykt istedenfor harde fakta.

« Previous post