Saksynt - Gunnar Tjomlid

Fra overtro til skeptisisme – del din historie!

Jeg har etterhvert blitt kjent med en del mennesker som har gått fra å være «alternative» eller oppslukt av new-age-mystikk, til å bli skeptikere. Det er gjerne folk som har søkt etter svar og mening i mystikkens verden, eller søkt behandlingsmetoder for kroniske lidelser innen alternativmedisinen, og ikke funnet noe som ga mening eller nytte over tid. En del av disse har faktisk endret sitt tankemønster etter å ha lest bloggen min en stund, mens andre har funnet inspirasjon andre steder, gjennom opplevelser eller ting de har lest. Ofte er det en prosess som tar lang tid, gjerne flere år, mens for andre så snur de nesten på dagen. Noe bare klikker på plass i hodet, og de ser verden med nye skeptiske øyne.

Noen har gått fra å sverge til alternativ behandling og motstand mot vaksiner, til å begynne å tenke mer kritisk om alternativbransjen og vaksinere sine barn, basert på det de har lest i denne bloggen. Noen har gått fra å dyrke «The Secret» og positiv tenking, til å bli kritiske til denne filosofien, blant annet på grunn av denne bloggen. Noen har gått fra å tro på synske og Snåsamannen, til å bli kritiske til slike fenomener og påstander etter å ha lest denne bloggen. Sånt gleder meg ufattelig mye, og inspirerer meg til å skrive mer, fordi folk vil som regel ha kunnskap. Folk ønsker å vite. Folk er sultne på fakta bare noen er villige til å presentere dette på en interessant og forståelig måte. Det gjør at jeg både skriver blogg og publiserer en ukentlig podcast, fordi vitenskapsformidling er viktig, spennende og nødvendig. Og det nytter!

Jeg har derimot aldri hørt om noen som har gått andre veien. Som har gått fra et rasjonelt og materialistisk verdensbilde, til å forkaste dette til fordel for mystikk og alternativmedisinens usammenhengende verdensbilde. Det handler nok mye om metode. Når man plutselig forstår metoden en skeptiker bruker for å analysere verden rundt seg, og ser at dette faktisk virker som redskap for å sortere good shit fra bullshit, så gir det ingenting å gå tilbake til et tankesett som gjør at man må undergrave sin egen intelligens, undertrykke data, og rasjonalisere bort naturlige forklaringer til fordel for de fantastiske for å bevare sitt oppkonstruerte verdensbilde. Når man ikke lenger trenger bedrive noen form for kognitiv dissonans, og man opplever hvordan kunnskap og vitenskapens metoder virkelig forklarer det man observerer rundt seg på en helhetlig, fullstendig og sammenhengende måte, er det lite fristende å forkaste dette igjen, fordi det svikter aldri. Du blir aldri skuffet av kritisk tenking.

Selv kalte jeg meg kristen til jeg var noenogtyve år gammel. Kristen, men ubevisst skeptiker. For jeg følte meg aldri kristen slik de andre var. Det var alltid noe som skurret. Men jeg ville så gjerne tro. Jeg ville så gjerne oppleve det å bli frelst slik jeg fikk høre andre fortelle i vitnesbyrd etter vitnesbyrd. Jeg ville gå gjerne kunne gå med Bibelen i hånda som en Hakkespettbok for alle livets problemer slik predikantene gjorde. Men det funket ikke. Det ga ingen mening. Det var internt selvmotsigende. Det var mangelfullt. Det stemte ikke med observasjoner av den virkelige verden. Det var åpenbare bedrag. Åpenbare løgner for å ivareta fasader og dekke over paradokser. For et tenkende menneske ble det mer komplisert å skulle opprettholde en kristen tro enn å bare akseptere verden slik den er. En verden uten Gud. Det ga mening. Det stemte overens med virkeligheten jeg observerte. Det plasserte ansvaret der hvor det hører hjemme – hos hver og en av oss. Det eliminerte behovet for løgner og bedrag.

En periode trodde jeg også på UFOer. Da jeg studerte ved UiO midt på nittitallet var jeg helt oppslukt av å lese om Roswell og denne «alien autopsy»-filmen som nettopp var sluppet. Jeg var hellig overbevist om at dette var fakta, og jo mer jeg leste på Usenet, jo mer overbevist ble jeg. Helt til jeg begynte å finne informasjon som tydet på at det kanskje ikke var noe i dette likevel. At filmen var falsk. At Roswell-historiene ikke var blitt noe fenomen før et par tiår etter hendelsen selv. At det var et åpenbart nettverk av løgner og falske historier også her.

Jeg var ekstremt opptatt av ideen om astral projeksjon, og kunne ligge kveld etter kveld i senga mi med lukkede øyne og forsøke å forlate kroppen min. Det jeg ikke visste da var at slikt krevde spesielle rusmidler eller mental ubalanse for å få til, men jeg ønsket det så uhyre sterkt. Spesielt ønsket jeg å kunne projisere meg inn i huset til engelsklærerinnen som jeg var så ufattelig kåt på. Jeg ville sveve usynlig under taket hennes og se henne naken. Det fungerte aldri. Heldigvis hadde jeg likevel fantasien til å hjelpe meg med det…

Ut av kroppen opplevelser var også fascinerende. Tanken på at folk som dør og kommer tilbake får et glimt av «den andre siden», var noe jeg syntes var uhyre spennende. Og det var her alt egentlig brøt sammen, det var her jeg ble frelst som skeptiker. Jeg gikk nemlig på det lokale biblioteket for å finne en bok om ut av kroppen-opplevelser, og plukket opp «Dying to Live» av Susan J. Blackmore i den tro at det var en bok om temaet. Det var det forsåvidt også, men det var en bok om forklarte disse opplevelsene på en naturlig måte. Den viste hvordan hjernen og dødsprosesser kan gi disse opplevelsene helt uten at det er noe «overnaturlig» med det.

Wow. Det finnes naturlige forklaringer! Og disse forklaringene var så uhyre mye mer troverdige, internt konsistente, og spennende enn de oppdiktede og mystiske forklaringene som bare er et vell av selvmotsigelser og udokumenterte påstander. Det rørte noe dypt i meg. Jeg har alltid vært vill etter naturvitenskap. Jeg slukte leksikon og medisinske bøker fra jeg gikk i barneskolen. Når jeg spiste frokost eller kveldsmat hentet jeg meg alltid et leksikon og satt og leste i det. Mest av alt om menneskekroppen, men også astronomi og evolusjon og alt det andre spennende man kan lese om i leksikon.

Min far er biolog og lærer, så det beste jeg visste var å spørre ham ut om alt mulig. Fra jeg var helt liten var min favorittaktivitet å spørre ham om hvordan nyrene fungerer, hvordan lungene fungerere, hvorfor man blir syk, hva malaria er, hvordan stjerner blir til, om atomer, planter og dyr… jeg ville vite alt, jeg ville forstå alt, og jeg elsket kunnskap. Derfor har jeg alltid hatt behov for at ting gir mening og «henger sammen». Samtidig abonnerte vi dessverre på det månedlige magasinet Det Beste, og det tror jeg faktisk var en av hovedårsakene til min fascinasjon for det paranormale på tross av min rasjonalitet. Det Beste var fylt med fantastiske historier og menneskers utrolige opplevelser og helbredelser, fullstendig ukritisk gjengitt, men jeg ble fenget og ville oppleve det samme som disse personene. Denne trangen levde parallellt med mitt kritiske sinn, og det var derfor det alltid var noe som skurret, uansett hvor spennende mystikkens verden var. Straks noe faktisk var rasjonelt begrunnet klikket det på plass i hodet mitt på en helt annen måte enn de irrasjonelle ønskedrømmene. På tross av min interesse for det paranormale var jeg ikke laget for å kunne la meg tilfredsstille av det over tid. Hjernen min var egentlig ikke skrudd sammen slik.

Susan J. Blackmore har selv gått fra å tro på det meste av paranormale fenomener, til å bli skeptiker, en reise som tok henne rundt 30 år og mye forskning før hun til slutt klarte å forkaste hele sitt verdensbilde. Det var ekstremt vanskelig for henne, men hun måtte følge dataene, og etter å ha gått disse nøyere i sømmene enn kanskje noen annen person i verden, konkluderte hun med at det ikke finnes et fnugg av bevis for at det finnes «noe mer» der ute.

Så jeg har også hatt en fortid hvor jeg trodde på mye rart. Likevel har jeg nok vært skeptiker fra jeg ble født. Min fars naturvitenskapelige tankegang vaksinerte meg trolig mot woo-woo fra starten av, for når man først lærer seg å elske virkeligheten med alt den har å by på, blir mystikkens verden og de alternative forklaringene bare bleke barnetegninger i forhold.

Og da er jeg kommet til det som er hovedbudskapet i denne bloggposten: Din historie. Har du en fortid innen new-age-mystikken? Eller som tilhenger av alternativ behandling? Har du vært veldig religiøs eller oppslukt av UFO-kulturen? Har konspirasjonsteorier vært ditt verdensbilde før du en dag begynte å skjønne at noe skurret? I så fall vil jeg høre fra deg! Hva trodde du på? Hvordan påvirket det ditt liv? Hva fikk deg til å endre mening? Hva tenker du om din fortid i dag? Har du tips til andre som er i samme situasjon som det du var?

Send meg din historie, kort eller lang, til min e-postadresse gunnar(a)tjomlid.com, så vil jeg dele disse historiene med andre lesere av bloggen. Du velger selv om du vil være anonym eller ikke i bloggen, men i mailen du sender meg vil jeg vite din identitet.

Jeg tror dette kan være nyttig for andre. Det å se at flere har gått fra overtro til skeptisisme viser at det er mulig. Det er ikke noe nederlag, det er ingen skam, og det er tvert i mot uhyre berikende og givende å velge virkeligheten fremfor fantasiverden, fordi virkeligheten alltid vinner.

Det viser også hvordan man gjennom å ha et åpent sinn kan endre mening basert på de data og den gode informasjon man tilegner seg. Mens alternativfolket som regel mener skeptikere er lukkede, så er sannheten at de fleste av oss har gått veien fra mystikkens og overtroens verden til skeptisisme nettopp fordi vi er villige til å endre mening basert på ny informasjon. Vi har et åpent sinn og går dit dataene leder oss.

Send meg din historie, så håper jeg å kunne dele noen av disse med leserne min etterhvert!

  • Tina

    «…for når man først lærer seg å elske virkeligheten med alt den har å by på, blir mystikkens verden og de alternative forklaringene bare bleke barnetegninger i forhold.»-
    for en vidunderlig setning!

  • Herman

    Jeg håper å kunne sende til deg min historie, som har mange paralleller med din, men først vil jeg komme med en liten ‘rettelse’ til det du skriver.
    «Du blir aldri skuffet av kritisk tenking.»
    På noen måter kan man bli skuffet. Det går ikke ann å skru tiden tilbake…
    Har vært skeptiker i mer enn 30 år men det tok av for ett par år siden og siden har jeg skjønt at jeg ikke kan la være av å være kritisk på «alt» og at flertallet av de jeg omgås med (jobb, vennegjeng, osv.) er så tilfreds med tanken om at: «Kan jeg to av fem argumenter, så holder det for meg til å avgi en dom» at når jeg kommer med noen av de ubrukte argumentene føler at jeg «ødelegger moroa». Det distanserer meg fra dem og blir ensommere. Jeg deltar mindre på samtaler i kantinen, på fester, osv. Jeg føler at jeg må skifte miljøet men, i midten av femtiårene er ikke dette lett…

    • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

      Kritisk tenking skuffer ikke når det gjelder å finne ut om virkeligheten. Men det å være en kritisk tenker er helt klart et sosialt handicap.

  • Lise Kjølstad

    Likte dette blogginnlegget!

    Jeg velger ofte å ikke si noe når folk snakker om fantastiske «helsekostprodukter» eller om mystiske ting mellom himmel og jord. Redd for at folk skal bli sure. Dessuten vil det ofte bli en «samtale over en avgrunn». (Leste en bok av Finn Carling som hadde den tittelen. Fra samtaler han hadde med en biskop eller prest.)

  • Lysarbeideren

    «Jeg har derimot aldri hørt om noen som har gått andre veien. Som har gått fra et rasjonelt og materialistisk verdensbilde, til å forkaste dette til fordel for mystikk og alternativmedisinens usammenhengende verdensbilde.!»

    Så du har altså aldri hørt om noen ikke-troende som f.eks har hatt en nær- døden-opplevelse, og etterpå blitt troende? Det har jeg, mange faktisk.

    • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

      Det er stor forskjell på å være ikke-troende og skeptiker. De aller fleste i Norge er ikke-troende i vanlig forstand, men svært få av dem er likevel skeptikere og opptatt av kritisk tenking. De er altså ikke-troende, men neppe særlig bevisste ikke-troende.

      Jeg sier likevel ikke at slikt ikke har skjedd, men det er i så fall unntakene. Strømmen går definitivt andre veien. Det handler vel litt om å vokse opp også.

      • Kåre Larsen

        Det er jo ikke noe forskjell her. Enten du er skråsikker skeptiker eller skråsikker fanatiker av et annet slag (religion, new age, alternativ medisin), viser dette at man har en svak sjel og et svakt hode. Spesielt om man vingler fra et punkt til et annet. Veldig mange av spørsmålene som tas opp her på bloggen finnes det ikke entydige svar på, SELV OM det har blitt undersøkt med bruk av vitenskapelig metode og publisert i et eller annet tidsskrift (dette er ikke en fasit selv om både skeptikere og de som er svært for noe tror dette.)

        At man kan være enten skråsikker for eller mot er for meg et mysterium. Men det blir vel sånn når man er en enkel svak sjel som må ha klare svart-hvitt svar… Verden er desverre for dere ikke sånn

  • Kruse

    Takk for nok en glimrende bloggpost, Gunnar! Og som en av de andre kommenterer, å komme med «drepende» argumenter når du er i diskusjon med alternativfolk er som regel drepen. Man ender som regel i skyttergravene.

  • http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/ Jens M. Fossum

    I gestaltteorien snakker vi ofte om polarisering, eller motsetninger som det kalles «normalt», denne formen for terapi er et stuerent alternativ til psykologi og psykiatri – selv om det sikkert ses på som alternativt av mange.

    I forhold til polarisering kan man både være skeptisk og uskeptisk i forskjellige situasjoner, og det kjenner jeg meg igjen i. Jeg kan lese artikler om de mest fantastiske ting, være skeptisk til det og se på informasjonen som ren underholdning – eller eventuelt at det er hold i noe av det. Samtidig kan jeg være helt uskeptisk til annen informasjon som kanskje er like mye «out there» – kanskje fordi den nye kunnskapen om emnet gjør at jeg får en bredere horisont.

    En av de flotte fordelene med å være skeptisk er jo at vi må sjekke litt rundt det som er dokumentert, hvis ikke blir det mye synsing – og på veien plukker vi opp mye informasjon.

  • http://blog.itsfortytwo.net Frank

    Selv kalte jeg meg kristen til jeg var noenogtyve år gammel. Kristen, men ubevisst skeptiker. For jeg følte meg aldri kristen slik de andre var. Det var alltid noe som skurret. Men jeg ville så gjerne tro. Jeg ville så gjerne oppleve det å bli frelst slik jeg fikk høre andre fortelle i vitnesbyrd etter vitnesbyrd. Jeg ville gå gjerne kunne gå med Bibelen i hånda som en Hakkespettbok for alle livets problemer slik predikantene gjorde. Men det funket ikke. Det ga ingen mening. Det var internt selvmotsigende. Det var mangelfullt. Det stemte ikke med observasjoner av den virkelige verden. Det var åpenbare bedrag. Åpenbare løgner for å ivareta fasader og dekke over paradokser. For et tenkende menneske ble det mer komplisert å skulle opprettholde en kristen tro enn å bare akseptere verden slik den er. En verden uten Gud. Det ga mening. Det stemte overens med virkeligheten jeg observerte. Det plasserte ansvaret der hvor det hører hjemme – hos hver og en av oss. Det eliminerte behovet for løgner og bedrag.

    Min historie? Omtrent eksakt den samme som det du beskriver der …
    Spesielt det med Hakkespettboka :P Jeg hadde den også.

  • Pingback: Fra overtro til skeptisisme: Sårbarhet for “bullshit” | unfiltered perception()

  • Pingback: Fra overtro til skeptisisme: Auds historie | unfiltered perception()

  • Margrethe

    Godt skrevet – men nå er det da faktisk slik at den såkalte «videnskapen» også er basert på tro – til enhver tid det man tror man vet. man tester teorier – man lykkes – og man feiler – og kunskapen øker – Men – så lenge vi ikke vet alt – så bør vi innse at det er langt fram.

    • http://icanhasweb.net/ Arne Hassel

      Om du tror at man gjennom de vitenskaplige metodene tror man kan finne svar på alt, så har du misforstått hensikten med vitenskap (som kanskje kommer godt nok frem vet at du skriver «vitenskap»).

      Og du bør være forsiktig med å sause «tro på vitenskap» med annen tro (spesielt religiøs tro og annen overtro). Blir fort en semantisk suppe uten like.