Saksynt - Gunnar Tjomlid

Bryggen Norge

Vår nasjon har de siste dagene gått gjennom et kollektivt traume. Da skuddene på Utøya begynte å falle litt etter kl 17 fredag 22. juli var det starten på et halvannen time livslangt mareritt for de som befant seg på øya. Vi kan ikke forestille oss hva de gikk gjennom. Den intense frykten. Synet av kjæreste, venner, familie som ble skutt i rygg, hode, bryst, armer og ben, enten i tillit til den snille politimannen som ropte dem bort til seg, eller i altoverskyggende redsel mens de flyktet fra ham.

Men marerittet var ikke bare deres. Hendelsene på Utøya har spredt seg til oss alle. Som et virus har bildene og fortellingene fra denne tidligere trygge landmassen ute i Tyrifjorden infisert hjernen vår og påført oss insomnia, mareritt og endeløse strømmer av tårer. For de fleste av oss er dette første gang vi har hatt muligheten til å kjenne bittelitt på hva kaldblodig ondskap innebærer. Første gang vi har hatt muligheten til å føle litt på den altoppslukende frykt, en følelse de flere hundre barna, ungdommene og voksne på Utøya fikk tvunget brått på seg. Første gang vi har hatt muligheten til å kjenne på en sorg så tung og svart at det føles som om store deler av vår egen familie er revet bort.

Mennesker er kreative og fantasifulle vesener. Mange med meg har nok gjentatte ganger projisert seg selv ut til Utøya disse grufulle minuttene. Sett for seg hvordan det ville være å faktisk oppleve det selv. Kjenne litt på det å se den falske politimannen starte henrettingen av uskyldige personer. Kjenne på følelsen av flukt. Ville jeg klatret opp i et tre? Løpt eller stivnet av skrekk? Hvordan føles det å ligge under en seng og høre skuddene nærme seg? Vi har visualisert det å gjemme seg nede ved vannet, i en bergsprekk, eller det å legge på svøm mens man ser venner bli revet bort i en blodrød vannsprut som et siste vink til verden før de forsvinner i dypet.

Jeg har sett det for meg så mange ganger. Hver gang jeg lukker øynene for å sove begynner spillet på Utøya å rulle for mitt indre øye. Jeg blir trist. Jeg blir kvalm. Jeg åpner øynene for å viske bort bildene. Det er så vanvittig vondt, og likevel er det bare en svak skygge av de bildene og tankene de som var der må slite med i langt tid fremover hver gang de blunder. Det vil være vanskelig for dem å finne hvile.

Likevel, livet går videre for oss alle. Og når vi har opplevd noe så vanskelig og vondt er det viktig å prøve å identifisere noen positive aspekter vi kan vokse på og lære av. Det er blitt sagt og skrevet mye om hvordan 22/7 ga positive utslag i en enorm kjærlighetsbevegelse som feide over landet som respons på det hatet gjerningsmannen levde ut. Det er en god ting. Men en annen ting vi nå må gripe tak i er at vi nå alle har fått den fryktelige æren av å smake litt på den frykt og sorg som millioner av mennesker verden over må leve med hver eneste dag. I mange land er henrettelser av venner og familiemedlemmer noe en stor del av befolkningen har opplevd og må leve videre med traumene fra. De har opplevd at deres barn blir voldtatt og drept rett foran øynene deres. De har opplevd at kvinner får sine bryster skåret av, at barn får hendene hugget av, at fedre tortureres til døde, og mødre blør ut foran dem. Mange flere lever i en konstant frykt. Frykt for at om de sier eller skriver noe som er feil vil de bli vekket av væpnet politi som sørger for at de aldri kan si eller skrive noe som helst igjen. Noen få av disse flykter fra dette helvete og kommer hit til Norge.

Neste gang du ser en somalier, afghaner eller kosovoalbaner vil du kanskje stoppe opp i fem sekunder, lukke øynene og føle på frykten fra Utøya, og så innse at dette mennesket også har vært der. Dette mennesket, en flyktning som i dag knyttes først og fremst opp mot overfallsvoldtekter, snikislamisering og en trussel mot vår norske kulturarv, flyktet også fra Utøya. Den kjærlighet vi nå føler ovenfor den overlevende 17 år gamle AUF-jenta, eller den 14 år gamle AUF-gutten, må være den samme vi føler ovenfor disse fremmedkulturelle menneskene som har svømt gjennom Tyrifjorden i baggasjerommet av en bil gjennom Europa for å komme hit til oss.

Rent flyktningepolitisk er Norge den trygge bryggen med ambulanser og hjelpemannskap, mens Utøya er Somalia, Afghanistan, Kongo og Irak. Lukk øynene og se for deg scenene som utspant seg på øya en gang til, og tenk deg at vi alle står på denne bryggen og kan ta i mot de sårede og traumatiserte menneskene som i desperasjon flykter for livet til det trygge fastland. Til Norge. Til oss.

Hvis 22/7 lærte oss noe som helst håper jeg det var å føle på den enorme smerte og sorg mange av våre nye landsmenn også må leve med fra de grufulle opplevelser de selv har gjennomgått i sitt hjemland. Den enorme hyllest til kjærligheten som har omgitt oss siden fredag kveld er verdiløs om den ikke gjør oss til mer empatiske individer med større evne til å leve oss inn i andre menneskers lidelse og med et dertilhørende ønske om å hjelpe dem.

Den 22. juli 2011 gjorde Anders Behring Breivik oss til mennesker med en helt ny erfaring. La oss bruke den erfaringen til å redde flere overlevende fra alle jordens Utøyer.

  • http://arabisten.wordpress.com Kjersti

    Dette er kanskje noe av det fineste du har skrevet noen sinne, Gunnar. Jeg er hjertens enig i hvert bidige ord.

  • knut h. adamsen

    Kudos!

  • http://etlivaleve.blogspot.com/ Anna-Lena

    Hvis man bor i Norge, da er det mye å være takknæmlig for. Det er lett å ta alt som en selvfølge når en har det bra. Det man blant annet lærer seg ved slike katastrofer er at vi har ikke kontroll over alt. Ting blir oss også tildelt. Det har vært mange fine og gode taler de seneste dagerne. Jeg håper at vi kan holde fast ved den her godheten selv når det her gått en tid, og at vi da fortsette med å handle etter kjærlighetens prinsipp. Hvordan har barn det i Norge? Hvordan er det å være syk eller å være innvandrer? Hvordan er vi mot hverandre?
    Vi som bor i Norge er tross alt heldige!
    Alle vi som har opplevd sterk redsel og sjokk har også fått en retraumatisering, da vi også husker tidligere redsler. Når jeg tenker på de som har vært på Utøya, da håper jeg at de får en god oppføljning når de kommer til sine hjemmekommuner. For de som har mye med seg i bagasjen kan virkelig trenge det.

  • Pyg

    Et fantastisk innlegg, tusen takk!

  • Marcus Prescott

    Kjempegodt skrevet. Takk for en fortsatt god blogg.

  • http://www.lises.net/blogg lise

    Jeg klapper og håper inderlig med deg. Det som har skjedd skal vi bære med oss for all tid, men urettferdighet og nød, særlig i den tredje verden, tar ikke pause selv om vi fortsatt har mye å bearbeide i forbindelse med terroren. Vi har vist at det bor mye kjærliget og handlingskraft i oss. Tenk så flott om kan vise enda flere som trenger det, av verdensborgerne, denne egenskapen vi har.

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    Sendte den inn til Aftenposten nå. Kanskje de kunne ha lyst å trykke den… *krysse fingrene*

  • duvessa

    flott skrevet. og en veldig fin tanke.. den er verdt å ta vare på.. både tanken og idéen..

    men samtidig klarer jeg ikke å være helt enig med deg.. noe som egentlig gjør meg veldig trist.. selvfølgelig er jeg enig ang traumene og fantasien og at man ikke skal dømme folk bare fordi de kommer fra en annen del av verden etc etc.. misforstå meg rett..

    jeg bare sitter her og tenker, som et menneske som har levd med traumer og lidelse her hjemme i norge siden jeg var veldig liten (psykopatisk far, alvorlig mobbing hele skoletiden, en ekskjæreste som forsøkte å ta livet av meg etc etc) at det hadde vært veldig fint om verden var sånn.. at man bare kunne støtte oppunder hverandre, være glad i hverandre og bygge broer også blir alt bedre til slutt.. at det er lys i andre enden av tunnelen..
    men gang på gang lærer verden meg at det er ikke tilfelle.. at hvis du prøver med så mye som en liten tå så vil verden nok en gang slå deg i ansiktet til du blir liggende nede denne gangen..

    jeg vil så gjerne tro på den bedre verdenen du snakker om.. og jeg vil så aller hjertens være deltakende i å gjøre den sånn.. men jeg får det bare ikke til…. :/

    uansett hvor langt jeg svømmer, så kommer jeg aldri inn til land..

    • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

      Vi har alle ulike forutsetninger for å bidra til fellesskapet, og ingen av oss kan gjøre mer enn vårt beste. Du høres ut til å ha hjertet på riktig sted, og om du ikke føler du selv klarer å gi, så gjør du mye bare ved å støtte de som kan gjøre det.

      Når det er sagt vil jeg gi deg en stor klem. Det er ofte umulig og ikke minst feil å kvantifisere lidelse, og det er like vondt for meg å høre hvordan du har hatt det som alt annet vondt jeg nevner i bloggposten. Jeg håper du får den hjelp og støtte du trenger slik at du i det minste kan trø bunnen…

    • https://sites.google.com/site/knutschroder/home Knut Schrøder

      Er det noen som vet hva den svenske sangen heter, som har refrenget

      Jag vill komma inn till lands
      Jag vill bara inn till lands

      Jeg har lett etter den i flere år

  • duvessa

    mente forøvrig ikke at kommentaren skulle bli så selvsentrert.. jeg tror bare at det er mange som føler det som meg.. at man aldri vil klare å svømme langt nok..

  • Helene

    Ble oppmerksom på bloggen på lørdag, og jeg må bare få si at du er en helt fantastisk person! Jeg ELSKER alle innleggene dine, og du får virkelig satt ord på alt jeg ikke får. Jeg er så hjertens enig i alt du skriver. Det du skriver får meg til å tenke, reflektere og å fysisk nikke =) Im a fan! Håper denne blir publisert i Aftenposten. Jeg tror alle har godt av å lese bloggen din.

    • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

      Tusen takk, det var veldig hyggelig å høre :-)

  • http://www.lama.no Lasse Marøen

    Ikke bare speiler du det jeg tenker selv, men du uttrykker det så fantastisk bra. Stå på, Gunnar!

  • Kjersti

    Åh… gråte litt igjen, gitt… Tusen takk for at du igjen setter ord på hva jeg og mange andre også føler.

  • Elin*

    Det gjør fortsatt vondt å våkne. Jeg har som resten av Norge vært utslått over det som skjedde. Jeg satt sammen med min datter hele fredag og ventet på beskjed om hennes venn som var på Utøya. Han kom hjem fysisk uskadd. Det ble også en glede i det hele. Men jeg har grått for de som ikke kom hjem, jeg har grått ved tanken på hva de har måttet oppleve, både de som døde og de som kom hjem.

    For noen år siden var jeg i auschwitz og Birkenau. Jeg hadde samme opplevelse etter den turen. Det er for meg (heldigvis) helt umulig og forstå at noen kan være så onde.
    Så som svar til en tidligere bloggpost så tror jeg gud døde i auschwitz – igjen.

    Jeg håper at du når frem til mennesker med dette, jeg håper så veldig. Det beste vi kan få til er å nå de som kanskje ikke har vært helt bevisst på hvordan det egentlig er. Det kan være vanskelig og ta inn over oss at mennesker midt i blant oss bærer på slike vonde opplevelser. At det er så mange som svømmer og svømmer.

    Rotete, men jeg er forferdelig fryktelig emosjonell på dette. Og det velger jeg og se på som min styrke.

  • Pingback: Hold hjertet varmt: Samhold | børge forteller om livet()

  • Lars-Erik

    Fantastisk, Gunnar. Jeg opplever den samme kvalmen og ubehaget hver gang jeg tenker på Utøya, men jeg hadde ikke sett at vi kunne bruke det til noe så vakkert. Takk skal du ha.

  • http://hannej.blogspot.com Hanne

    Takk for et fantastisk godt innlegg. Dette bør deles med så mange som mulig.

  • aizan

    Tusen takk for et fantastisk innlegg. Det er noe av det fineste jeg har lest på lenge. Tusen takk, med ditt innlegg fikk jeg troen på det gode menneske tilbake.

  • http://abre.blogsome.com abre

    Dette var veldig bra. En viktig påminnelse som bør leses av mange.

  • Ulf Larsen

    Her blander bloggeren kortene. Det er selvfølgelig helt legitimt og noe enhver av oss ville gjort å forsøke å innvandre til et rikt land som Norge for å skaffe seg og sine en bedre tilværelse, men reelle flyktninger ihht konvensjonenes definisjon av det er de ikke, noe UDIs egen statistikk viser. De fleste får opphold på humanitært grunnlag og resten blir forsøkt returnert.

    De nordmenn må innse er at så lenge Norge har verdens mest liberale system mht sosiale ytelser, så vil folk fra andre deler av verden forsøke å få en del av det. Igjen – det er helt legitimt for de å forsøke det, men det er like legitimt for det norske samfunnet å avvise de. Alternativet blir å avvikle velferdsstaten.

    Med vennlig hilsen

    Ulf Larsen

    • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

      Hvem skal stenges ute?
      IDA BØRRESEN- direktør, Utlendingsdirektoratet
      http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4188487.ece

      • Ulf Larsen

        Det er mye statistik på dette, ikke minst unngår Børresen å nevne at de fleste som får opphold får det på humanitært grunnlag. Og ser vi på Danmark så tar de imot 1/3 av hva vi gjør, fordi de har foretatt den innstrammingen som våre politikere sier ikke er mulig.

        Går vi litt lenger vekk – til Finland, så er det enda færre, for ikke å snakke om Estland. Hva betyr det? At asylsøkerne Tjomlid skriver om her stort sett er en myte.

        Og NB – jeg er ikke prinsipielt for å stenge noen ute – jeg er sjømann og har reist rundt, har besteforeldre som reiste til USA – kan vi dra til andre land så kan de dra hit – like for like. Hva jeg påpeker er at det Tjomlid skriver neppe er rett, fordi de fleste ikke kommer hit pga politisk forfølgelse, men fordi de ønsker en bedre fremtid for seg og sine.

        Takket være vårt system så vil det for mange si trygd. Og det blir som Hellas, det går så lenge det går – og så når kassen er tom så går det ikke lenger.

        Til Tjomlids og Børresens spørsmål om hvem som skal stenges ute: Om det var opp tim meg, ingen! Men heller ingen rettigheter før de er opparbeidet. Så om en innvandrer fra Irak vil male huset mitt for 20 kroner timen, og en annen byr 10 kroner, så tar jeg han til 10 kroner timen, så sant jeg er rimelig sikker på at han leverer kvalitet. Det er et bærekraftig system i det lange løp, tror jeg.

        Med vennlig hilsen

        Ulf Larsen

        • http://arabisten.wordpress.com Kjersti

          Du hevder at de fleste som får opphold, får det på humanitært grunnlag. Hvor finner du det?

          Siden du nevner UDI og flyktninger, regner jeg med at du snakker om asylsøkere og ikke andre innvandrere. Ifølge UDIs årsrapport for 2010, ble 80% av asylsøkerne som kom til Norge i fjor realitetsbehandlet her (dvs. at UDI tok stilling til om de hadde behov for beskyttelse eller ikke). Av disse fikk kun 6% opphold på humanitært grunnlag, 35% fikk en eller annen slags flyktningstatus (konvensjonsflyktning eller annen), og 59% fikk avslag. Kilde: UDIs årsrapport.

          Altså, de fleste får faktisk avslag, og av dem som ikke får det, er majoriteten konvensjonsflyktninger. Dette gjelder selv om du ikke tar med den utvidete definisjonen etter den nye utlendingsloven.

          • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

            Takk, jeg undret meg også over at Larsen ga en fremstilling som var stikk i strid med det UDI selv hevder. Børresen sier jo i debattinnlegget:

            Andelen asylsøkere som ikke har krav på beskyttelse, men som likevel får bli av sterke menneskelige hensyn, er svært begrenset.

            Dette bekreftes av tallene Kjersti legger frem. Ergo synes Larsens kritikk av fremstillingen av flyktninger i blogginnlegget mitt å være basert på feil premisser.

  • http://stomm-blog.blogspot.com Sigrun

    Jeg synes det blir veldig feil å bruke uttrykk som “kollektivt traume”. Det blir en utvanning av traumebegrepet som kan hindre folk i å forstå hva et traume faktisk er.

  • proud to be immigrant

    Tull. Breivik vist at skandinaviske landet har STOR problem med rasisme. Breivik gjort Norge først i verden som finnes en hvit mann med helt klar ideology mot afrikanere og muslimer. Rasisme er en viktine teme bør mann snakke om i dette landet ellers flere Breivik vil forsette å komme til lys. Nordmenn som anti-rasisme er veldig lite og de er minoritet her, resten anten rasister eller de bryr seg ikke om dette tema. PEACE…

  • Anton

    Hvorfor sender AP barn ned i 14 års alder på politisk treningsleir? Foreldre må tørre å si NEI når AUF presser unge mennesker inn i sitt system. La barna få vokse opp først slik at de kan ta egne standpunkter og slippe indoktrinering fra AP. Utøya ungdommene fremstår som et slags norsk “Hitlerjugend”. ALDRI MER UTØYA!

    • Thomas W Riis

      Var det ikke omtrent det samme ABB uttalte, ift Jugend?

    • http://jitte.blog.com Jitte

      Og i hvilken alder mener du at ungdom er gamle nok til å ta sine egne, selvstendige politiske valg? Skal vi avskaffe alle politiske ungdomsorganisasjoner? Hva er spesielt med AUF i forhold til alle andre partiers ungdomsorganisasjoner?

    • Ulf Larsen

      Det er ikke uvanlig for norske ungdommer å reise på ulike organiserte aktiviteter om sommeren, alt fra speiderleir til Norway Cup. Noen er interessert i sport og andre synes politikk er spennende. Jeg ser ikke noe problem i det og ungdommene møter nok motforestillinger i samfunnet, så den begeistringens rus de møter på leirene på Utøya blekner nok raskt i hverdagen.

      Sammenligningen med Hitlerjugend som Anton gjør er svært historieløs; det var en ungdomsorganisasjon med tvungent medlemskap i en totalitær stat:

      http://no.wikipedia.org/wiki/Hitlerjugend

      -mens AUF er en av en rekke politiske ungdomsorganisasjoner i et fritt og demokratisk land.

      Å påstå at AUF har noen likhet med Hitlerjugend avslører en dyp uvitenhet fra Franks side om begge og det er et svært usaklig innlegg, på grensen og kanskje over hva som både er injurierende og straffbart. For ordens skyld vil jeg nevne at jeg aldri har vært medlem av AUF, eller stemt AP – men i dag er i hvertfall jeg symbolsk AUFer.

      Med vennlig hilsen

      Ulf Larsen

  • Paradoks

    Bra innlegg
    Alle barna bør besøke Auswitz ;Srebrenica ,New York i Utøya gjennom historieopplæring.
    Det er samme menesketyper som hater alt annet enn dem selv- fra bin Laden til Karadzic og ABB. Forskrudde menesker som ødeleger for andre pga sine syke ideer om hvordan verden skal se ut for deres egen tanke .Bare ødelegelser ,sorg og hat som blir igjen etter deres handlinger.Heldigvis er Hitler og Bin laden døde ,Karadzic og ABB er i fengsel.
    Men er redd at det er en del ute som har samme tanker ,som vil “forandre “verden.Uffa meg

  • 19 Oslo

    Ingen kunne noen gang ha trodd at dette skulle hende oss, ja greit at en bombe gikk av i Afghanistan i dag, men det skjer jo så ofte, de er nok vant med det. Jeg går inn på VG og leser at flere av folket i Egypt har mistet livet i demonstrasjon, tenker litt på det, men bryr meg ikke noe særlig for det er jo noe som skjer ofte. Er ikke så nøye. Å se her enda en selvmordbombe i Pakistan, sultkatastrofe i Afrika.. flere mennesker terrordrept i Palestina. Jaja dette hender jo så ofte at jeg ikke engang gidder å klikke inn på innlegget for å lese mer. Ikke at jeg ikke bryr meg, men det er en baktanke som sier at “det skjer jo så ofte”

    Så plutselig skjer det noe ingen hadde forventet, ikke i sine fremste tanker engang. Plutselig forstår vi følelsen av å være et “offer” vi fatter følelsen av å bli pårørt. Ja, Vi endrer oss.. mentalt, vi får en sterkere medfølelse og empati. Vi er kanskje ikke like “kalde” lenger.
    Tenker tilbake til de alle gange vi har lest overskrifter om terrorangrep i andre land. Hvor mange liv ofres hver eneste dag, alle barn og voksne som må leve i frykt og redsel, nettopp fordi de ikke har trygghet, og ikke har de en “garanti” for bedre livskår.

    Tanken går til deres fattige samfunn som ikke har nok ressurser til å hjelpe sitt folk, tanken går til sultne barn, tanken går til eldre som ikke har et sted å bo og tanken går til alt vi har som ikke de har.
    Det virker litt ufattelig. Norge har ressurser til hjelp, vi har støttende folk og det er ingen som må sulte, verken før eller etter en vond tragedie.
    Vi er kjenner ikke til følelsen av å være et offer hver eneste dag og av å leve i et fattig samfunn. Nei ikke i nærheten engang. Men en ting som vi helt klart ble kjent med etter dette angrepet, er følelsen av å miste en del av sitt folk.

    Det er vanskelig å forstå andres situasjon, frem til en ikke får oppleve det samme.

  • perumamma

    Eit utruleg flott blogginnlegg som set ord på det eg tenkjer er noko av det mest essensielle. Eg har alltid prøvd å “snu diskusjonen” når det kjem til innvandring. Prøvd å få menneske til å setje seg inn i det svært mange av dei som får opphald faktisk kjem frå! Men har opplevd at det er svært vanskeleg. Mange er berre opptatt av at “alle i heile verden” ynskjer å kome til Norge og utnytte vårt gode velferdssystem. Det seier noko om vår eigen sjølvgodheit, og syn på andre menneske – tykkjer eg. Men eg skal ikkje byrje den diskusjonen her.
    Det er djupt tragisk at det må ei slik hending til for at mange skal kunne ta dette inn over seg. Men om det på lang sikt skapar eit meir ope og empatisk samfunn, så kan me si at det ihvertfall vil ære minnet til alle dei som så meiningslaust vart offer for dette.
    Eit stort medvet om eigne haldningar er viktig! Eg hugsar eg var på eit foredrag med Jo Benkow som ganske ung, og det har vore retningsgivande for meg vidare. Fritt etter hukommelsen, så var det viktigaste: Me har alle fordommar, det viktigaste er å vera klar over dei, og korleis dei styrer våre handlingar og ytringar” Har for kort tid sidan hatt med meg mine 2 born på “Museum of tolerance” i LA. Det kan definitivt anbefalast for alle! Det avsluttar med at du følgjer livet til eit jødisk barn i Tyskland, frå 1940, og til krigens slutt(gasskammeret). Men det eg tykte var aller best, var den fyrste delen, som satte søkelyset på at det grunnleggjande er korleis med uttalar uss om kvarandre, og kva me gjer med våre handlingar. Alt frå den fyrste baktalelsen og uimotsagte uttalelsen, til dei ekstreme utslaga. Vil nok dessverre bli nødvendig med eit nytt kapittel i den avdelinga…… OSLO 220711
    Men som sagt – Takk!

  • Pingback: unfiltered perception i 2011 | unfiltered perception()

  • Pingback: Bryggen Norge – i lys av rettssaken | unfiltered perception()

  • Pingback: Terroristen som kom inn fra gutterommet | hildegoghagen()