Saksynt - Gunnar Tjomlid

Sympati eller forakt?

For et år siden skrev jeg om portugiseren Jose Mestre som har et gigantisk hemangiom (fødselsmerke) på flere kilo i ansiktet. Ettersom han er Jehovas Vitne nektet han å motta blodoverføring, og det var derfor vanskelig å få operert ham uten å risikere at han ville dø av blodtapet. Hans livskvalitet var sterkt forringet av den store «svulsten», men hans religiøse tro gikk foran alt.

I kveld ble jeg tipset av Leisha om en dokumentar på TV2 Zebra om Jose. Dokumentaren var fra en serie kalt The Shocking Truth fra Discovery Channel, og du kan se et klipp fra episoden om The Man With No FaceYouTube.

Episoden slutter i det Jose endelig sier ja til å la seg operere i London, men da bare i en serie av små operasjoner som ikke vil kreve blodoverføring. Disse operasjonene kan fjerne deler av svulsten, men ikke rekonstruere ansiktet hans. Alternativet ville vært en 12 timers operasjon som kunne fjernet det meste av svulsten og rekonstruert hans munn og nese, men det ville kreve blodoverføring, så han nektet et slikt inngrep.

I dokumentaren får man et innblikk i Jose sitt triste liv som sosialt utstøtt og sterkt handicappet på grunn av hemangiomet. Men hvor mye sympati kan man ha for en mann som kan opereres men nekter på grunn av overtro? Det er et vanskelig spørsmål. I min opprinnelige bloggpost om Jose skrev jeg at det først og fremst var hans foreldre (nå vet jeg at det var hans mor som indoktrinerte ham med disse vrangforestillingene om å ikke kunne tillate blodoverføring) som var de skyldige. Det er et overgrep mot barn å tvinge slike tanker inn i hodet på dem, tanker som i dette tilfellet har ødelagt mannens liv.

På den annen side er neppe hans mor heller skyldig, fordi hun ble indoktrinert av sine foreldre, og slik fortsetter vi bakover i historien.

Uansett hvem sin «skyld» dette er, kan man føle sympati for en mann som Jose som tross alt velger å lide? Eller har han egentlig et valg? Kan vi sette oss inn i hans situasjon? Er kanskje også vi bundet av usynlige moralske restriksjoner? Det er lett å se ned på andres vrangforestillinger og være blind for sine egne. Ting vi er lært opp til å tro blir selvfølgeligheter som representerer virkeligheten, og da er det vanskelig å se annerledes på slike ting. La meg ta noen eksempler.

Narkotika. I min tenåringstid på nittitallet var ecstasy det store in-dopet. Vi fikk stadig høre skrekkhistorier om ungdommer som døde på dansegulvet, og hvor livsfarlig dette stoffet var. I dag vet jeg bedre. Fagfolk klassifiserer i dag ecstasy som vesentlig mindre farlig enn f.eks. alkohol og tobakk, selv om det fortsatt juridisk sett er klassifisert sammen med vesentlig farligere stoffer som heroin og kokain. Risikoen for å ta skade av å prøve ecstasy er statistisk sett tilnærmet lik null. Likevel sitter det ufattelig langt inne for meg å svelge en ecstasy-pille, selv om jeg ikke har noe problem med å drikke alkohol eller røyke. Irrasjonelt ja, men det sitter dypt i meg.

Nakenhet. Ville du kledd deg naken og gått gjennom nabolaget midt på lyse dagen? Tatt en tur i butikken og handlet dagligvarer uten en tråd på kroppen? Neppe. Hvorfor ikke? Det finnes egentlig ingen logisk grunn til hvorfor dette ikke skulle være helt akseptabelt. Men man gjør det bare ikke. Det er bare slik verden er. Alle vet jo det. Hadde du gjort det ville det for de fleste vært en utrolig ubehagelig opplevelse, fordi vi alle er så indoktrinerte med at offentlig nakenhet er tabu. Vi vet ikke hvorfor, men slik er det bare. I andre kulturer er nakenhet helt normalt, så dette er bare tillært hos oss i denne del av verden, ikke noen nedarvet egenskap ved Homo Sapiens.

La meg ta et mer alvorlig eksempel. Drap av dyr versus babyer. Jeg liker ikke å drepe og avskyr jakt. Likevel kan jeg akseptere at en frisk hund avlives. Men hvis noen hadde drept en 3 måneder gammel baby, ville jeg reagert. Hvorfor? Fordi jeg er opplært til det. Det er en del av hele min kultur og morallære at man dreper ikke mennesker uansett alder. Så kan man diskutere aktiv dødshjelp og abort, men se bort fra det nå. Man dreper bare ikke en frisk, 3 måneder gammel baby, uansett årsak. Selv om babyen var nyfødt, stuet bort i en søppelcontainer så ingen familie eller andre visste om at babyen eksisterte og dermed kunne føle noe tap eller savn, ville de fleste av oss likevel ikke kunne tatt livet av babyen. Likevel kan det nok argumenteres for at en voksen, frisk Border Collie har større grad av bevissthet enn en 3 måneder gammel baby. Voksne sjimpanser og gorillaer har utvilsomt større «menneskeverd» og selvbevissthet enn en baby, likevel aksepterer mange drap av disse. Det er for meg vanskelig å se noen gode argumenter for at vi skal kunne drepe intelligente hunder og menneskeaper, men ikke «dumme», ubevisste babyer. Likevel gjør vi det ikke. Du kan kanskje ikke argumentere for standpunktet, men det bare er slik. Det er sånn verden fungerer hos oss.

Og slik tenker kanskje Jose. Det er slik verden fungerer. Blodoverføring er bare ikke et reellt valg. Alle vet jo det. Jeg vet det hvertfall. Mamma vet det. Hver celle i kroppen hans skriker til ham at dette kan man ikke gjøre. På samme måte som du ikke ville drept en nyfødt baby.

Enter Tor Erling Staff. I fjor på denne tiden kom Staff med sitt utspill om at domstolene burde gi strafferabatt ved såkalte æresdrap.

- En mann som dreper sin kone for å forsvare sin og familiens ære, bør selvfølgelig få en strafferabatt, sier Staff til Dagbladet.

Han mener at dersom en mann etter loven skulle hatt 17 års fengsel, burde mannen mannen som drepte kona på grunn av familiens ære få to års strafferabatt.

Staff mener den norsk kulturen er selvgod, og at det norske samfunnet har forrådt menn fra andre kulturer som kommer til Norge.

- Mange som har kommet til Norge har andre tradisjoner, holdninger, moral og opplevelser av sine plikter og rettigheter. Dette velger norske domstoler ikke å ta hensyn til, sier Tor Erling Staff og fortsetter:

- Alt vi nordmenn står for er så forbannet godt. Vi er uinteresserte i andre kulturers tenkninger. Nordmenn er moralsk fordømmende, og vi preges av at hele samfunnet skal ta avstand fra handlinger og ikke forsøk å forstå hvorfor et æresdrap skjer. Jeg synes faktisk vi er veldig selvgode, sier Staff til Dagbladet.

Høyesterettsadvokaten mener det er en klar tendens at norske domstoler prøver å se bort fra begrepet æresdrap.

- Det er viktig å forstå hvorfor drap begås, understreker Staff.

Det er viktig å forstå hvorfor folk gjør som de gjør. Prøv å forstå Jose Mestre. Dette er nemlig hans verden. Som meg og ecstasy-pillen i min verden. Som du og nakenhet i din verden. Som avliving av en hund i hodet på de fleste av oss. Kan vi virkelig dømme mennesker som har vokst opp i en helt annen kultur enn oss? I en helt annen virkelighet? Som vet at æresdrap er akseptabelt og til og med nødvendig, på samme måte som vi vet at å avlive en hund er akseptabelt og i blant nødvendig? Mennesker som ikke noensinne har opplevd noe annet syn på den saken enn at slik er det bare. Slik må det være. Selvsagt må det være slik. Hvis ikke rakner samfunnet. Kan vi forvente at de skal skifte mening straks de kommer til Norge? Kan vi forvente at du skal kunne drepe en baby etter å ha fått fremlagt saklige argumenter for at det egentlig ikke er verre enn å avlive en hund? Nei, det sitter i deg. Det er deg.

Selvsagt kan man endre holdninger over tid, og Staff sier ikke at man skal slippe straff – langt i fra – men han påpeker at man må kunne sette seg inn i drapsmannens situasjon og se at det kulturelle betingede æresdrapet kanskje kan sammenlignes med å være «sinnsyk i gjerningsøyeblikket». På mange måter er slike drapsmenn det. Og på mange måter går vi gjennom hele livet vårt som «sinnsyke i gjerningsøyeblikket». Sinnsyke fordi vi er et produkt av vår kultur. Det vi ser på som åpenbare sannheter kan være kulturelt betingede vrangforestillinger. Og det er ikke lett å gjennomskue dette. Heller ikke for Jose, og heller ikke for de som begår æresdrap.

Så ja, jeg kan på et vis føle sympati med Jose Mestre. Og jeg synes definitivt Staff har rett i at æresdrap bør kunne gi strafferabatt. Samtidig er vi da inne på en mye mer kompleks diskusjon omkring hvor ansvarlige noen som helst kriminelle er for sine handlinger hvis man skal se det store bildet. Men det får bli en annen bloggpost. Akkurat nå synes jeg litt synd på Jose, samtidig som jeg ikke kan noe for at jeg samtidig synes han er en dust. Eller var en dust. Det ryktes at han nylig døde, ukjent hvorfor. Kanskje jeg burde rusle en tur naken gjennom sentrum bare for å konfrontere meg selv med mine egne vrangforestillinger. Sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Som påkledd.

« Previous post
  • Pille

    Fantastisk bloggpost, Gunnar. Men ikke gidd å rusle rundt naken ute, for det første er det kaldt og for det andre tror jeg du kan bli arrestert.

  • piris

    Jeg tror ikke man kan bli arrestert for å være naken i offentligheten.

    I norge har vi ikke et ekslisitt forbud mot offentlig nakenhet.

    Bare annen paragraf som retter seg mer mot "uanstendig adferd".

    Men direkte arrestert tror jeg ikke man blir !

  • http://leishacamden.blogspot.com Leisha Camden

    Kom over denne posten igjen og fikk noen tanker … :-)

    Kan vi virkelig dømme mennesker som har vokst opp i en helt annen kultur enn oss? I en helt annen virkelighet? Som vet at æresdrap er akseptabelt og til og med nødvendig, på samme måte som vi vet at å avlive en hund er akseptabelt og i blant nødvendig? Mennesker som ikke noensinne har opplevd noe annet syn på den saken enn at slik er det bare. Slik må det være. Selvsagt må det være slik. Hvis ikke rakner samfunnet. Kan vi forvente at de skal skifte mening straks de kommer til Norge?

    Nei, vi kan ikke forvente at de skal skifte mening. Men vi kan forvente at de skal skifte handlingsmønster slik at de oppfører seg i overensstemmelse med kongeriket Norges lover og regler.

    Jeg f.eks. synes at det er helt greit at jeg viser meg frem nesten naken for hvem som helst, når jeg tar på meg en liten bikini og legger meg i sola på stranda eller i parken. Hvis jeg skulle flytte til Saudi-Arabia, så ville jeg ikke forandre mening om det. Jeg synes virkelig det er helt greit, og det kom jeg helt sikkert til å fortsette å mene selv om jeg skiftet bosted fra Oslo til Riyadh. Men oppførselen min ville jeg forandre, slik at jeg faktisk ikke viste meg frem i bikini i løpet av oppholdet i Saudi. Fordi slike ting gjør man ikke der. Det ville jeg sette meg inn i før jeg dro dit. Akkurat det samme forventer jeg av innvandrere hit til Norge. Man må sette seg inn i hvordan det er der man bosetter seg, og så må man oppføre seg deretter. Å ikke sette et så grunnleggende krav er IMO å umyndiggjøre mennesker. Litt må man faktisk kunne kreve av voksne folk.

    Leisha Camden’s nyeste bloggpost: Happy Labor Day …

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    Jeg ser hva du sier, men forskjellen er at det å sole seg i bikini er en planlagt og rasjonell handling, mens det å ta livet av noen svært ofte skjer i affekt og er særdeles irrasjonell. En irrasjonell handling utført i affekt, vil preges av de «instinkter» man har, tror jeg. Hele foranledningen til at man havner i en situasjon hvor man handler i affekt, er også preget av det man er opplært til. De fleste nordmenn ville nok ikke blitt så fra oss over en kvinnes oppførsel at vi endte opp i et raseri eller en så omfattende skamfølelse at vi ikke lenger klarte å tenke rasjonelt. Det er fordi vi er oppfostret med et helt annet syn på familie og menneskeverd. Hele mitt poeng i bloggposten er derimot at hvis man har vokst opp med et helt annet syn på slike ting, så havner man i en «irrasjonell modus» av andre årsaker enn hva vi nordmenn kanskje ville gjort.

    Det er nemlig ikke nødvendigvis handlingen (drapet) i seg selv, som er ulikheten mellom «oss» og «dem». Nordmenn begår også drap i affekt, også på kjærester og familie. Forskjellen er det som leder opp til den sinnstilstand man er i når man begår en slik handling. Vi er ikke kulturelt oppdratt til å trigge på de samme tingene som en muslim oppforstret under sharia-lov er.

    Forklarer jeg meg forståelig? Litt vanskelig å formidle nøyaktig hva jeg mener, merker jeg.

    Poenget mitt er vel å skille mellom en slags instinktive reaksjoner fra noe som sitter «i ryggmargen», og veloverveide rasjonelle avgjørelser som å sole seg i bikini eller ikke. Førstnevnte farger ikke bare den endelige handling (ex drapet), men farger hele opptakten til det, hele tankesettet og sinnstilstanden, på en måte vi som ikke er oppfostret slik kan sette oss helt inn i.

    Et annet aspekt ved saken er at det å begå æresdrap er (etter deres syn) en «privatsak». Hvis du lar være å sole deg i bikini, så er det fordi det er andre mennesker rundt deg du vil kunne komme til å støte. Men du vil neppe la være å sole deg i bikini på din egen inngjerdede terasse (et sted ingen andre kan se deg). Du ser neppe heller noe galt i å vise deg lettkledd til din norske familie som bor sammen med deg i Riyadh.

    Et æresdrap er heller ikke en «offentlig handling», men noe internt i familien. En som begår æresdrap kan gjerne følge norske lover og skikker på alle andre områder når de er ute blant folk. Men vil nok likevel ofte følge sin kulturs skikker i sitt eget hjem. Jeg føler vel at æresdrap faller inn under denne tankegangen på et vis (hvor absurd det enn oppfattes).

    Mulig jeg må la dette kverne litt i skallen før jeg klarer å formulere et bedre svar.

  • http://www.leishacamden.blogspot.com Leisha Camden

    Du har selvfølgelig et poeng der. Selv om jeg ikke er enig i at æresdrap er en privatsak – hele grunnen til at man begår det er jo at familiens ære ikke er privat. I så fall kunne man jo bare late som ingenting og la det skure. Hele problemet oppstår jo fordi man mister anseelse i samfunnets øyne, og må gjenopprette denne ved å få kustus på familien.

    Jeg tror heller ikke det å vise seg i bikini egentlig oppfattes som en privatsak i Saudi og lignende primitive samfunn … for grunnen til at man ikke skal vise seg så lett påkledd er jo at det påvirker andre til å tenke syndige tanker osv. Hvilket vil si at det nettopp ikke er privat i den forstand at det kun angår en selv.

    Uansett, selv om det er riktig det du sier om kortslutning i hjernen pga overstadig religiøsitet i oppveksten – og det er utvilsomt riktig – så kan jeg ikke se at Staff har noe poeng overhodet av den grunn. Fordi man blir sprø av raseri pga kulturbetingede fordommer, så skal man få strafferabatt? Hvorfor i alle dager skal man det? Hvis en etnisk norsk mann dreper kona si fordi hun flørter så mye med postmannen, eller hva det måtte være som trigger sjalusigalskapen i slike folk, så får han da ikke mildere straff for den sakens skyld?? Selv om han kan bevise at han er vokst opp i en mannssjåvinistisk machokultur hvor en mann må kunne kontrollere dama si eller bli til evig spott og spe for de andre bygdetullingene, og at derfor var han gjennom oppdragelsen ‘programmert’ til å miste besinnelsen og slå inn skallen på kjerringa om hun skulle finne på å krenke hans maskuline verdighet … dette vil jo ikke gi nedsatt straff for Ola Nordmann? Det vil vel nesten heller virke skjerpende (det er i hvert fall inntrykket jeg har dannet meg).

    Det finnes mye underlig tankegods rundt om i Norges land og rike som ikke har blitt importert hit. Men uansett hva man måtte mene i dalstroka innafor, så forventes det at man klarer å tilpasse seg til storsamfunnet.

    Hvis slike vrangforestillinger ikke mildner dommen for etnisk norske drapsmenn, så bør tilsvarende heller ikke gjøre det for de utenlandske.

    Som sagt er jeg av den oppfatning at det er en umyndiggjøring å ikke kreve det samme av alle voksne mennesker i dette samfunnet. Hva skal det liksom være som feiler disse utlendingene som gjør at de ikke klarer det alle andre rundt dem klarer?

    Leisha Camden’s nyeste bloggpost: SLOVAKIA 2009: Kamil Mikulčík & Nela Pocisková – Leť tmou

  • http://www.leishacamden.blogspot.com Leisha Camden

    Dessuten, ytterligere en tanke som gjør meg uenig med det du sier: Æresdrap er ikke typisk noe som blir utført i affekt. Tvert imot planlegges det ofte nøye, flere personer blir involvert og man holder utførlige rådslagninger, alskens forholdsregler tas for å om mulig unngå straffeforfølgelse – for eksempel at man tvinger et av familiens yngste mannlige medlemmer til å utføre drapet fordi han er for ung til å straffes eller i det minste vil bli mildt behandlet av retten pga ung alder.

    Det jeg har lest om æresdrap tilsier nesten entydig at dette ikke er affekthandlinger, men tvert imot resultat av planlegging over tid. Har du satt deg inn i den siden av saken? Hva baserer du det på når du kaller æresdrap ‘en irrasjonell handling utført i affekt’? Jeg tror du tar helt feil og at de aller fleste æresdrap ikke kan beskrives på den måten. (Irrasjonelt ja, etter våre mål – og de skal faktisk være det som gjelder her hos oss. Affekt nei.) Drapet på Fadime Sahindal for eksempel – de hadde jo vært til megling og kommet til enighet og ditt og datt. Og han nydansken som nektet å knerte søstera si – der drev jo hele familien på i månedsvis og tjata på fyren for å få ham til å gjøre det. Hvis han hadde hatt mindre ryggrad og faktisk gitt etter til slutt, så hadde mordet han da hadde begått virkelig vært alt annet enn en affekthandling.

    Hva slags tanker gjør du deg rundt dette?

    Leisha Camden’s nyeste bloggpost: SLOVAKIA 2009: Kamil Mikulčík & Nela Pocisková – Leť tmou

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    Når du sammenligner det å la være å sole seg i bikini, med det å utføre æresdrap, så tar du ikke med «kostnadene» i beregningen. Det koster deg tilnærmet null å la være å sole deg lettkledd i et muslimsk land. Det koster derimot en person og familie som opplever et familiemedlems oppførsel som en enorm belastning for deres fellesskap, svært mye å ikke gjøre noe med det, når hele deres væren og «oppdragelse» tilsier at det er deres ansvar å ordne opp.

    Hvis du hypotetisk sett så en mann voldta en 5 år gammel jente grovt og brutalt, og du (av en eller annen merkelig grunn) hadde en ladd pistol, ville du skutt ham? Svært mange ville gjort nettopp det. Hvorfor? Fordi de har en overveldende innebygget plikt til å redde offeret. Men hvorfor har vi det? Jo, fordi det er en del av vår kulturelle oppdragelse. Det er slik vi se på mennesker og deres verdi. Det ville kostet deg for mye å ikke gjøre det. Tanken på at du skulle gå resten av livet og vite at du kunne gjort noe, men heller lot jenta lide, er en alt for høy pris. Du ville ikke kunne leve med det. Den skammen og smerten er innkodet i din natur.

    Tenk deg at det ville smerte deg like mye å vite at din familie ble utsatt for en uoverkommelig og ulidelig skam (som vi ikke kan forstå, men prøv), og at du kunne gjøre noe for å ordne opp. Er det da så utenkelig at noen kan gjøre noe slikt?

    Selvsagt er det det. For oss. Og det burde være det for alle. Men likevel er det ikke slik. Og vi kan ikke dømme etter handling alene, uten å se ting i en større kontekst.

    For all del, jeg prøver ikke et øyeblikk å sympatisere med disse psykoene, og selvsagt skal de straffes særdeles hardt. Utgangspunktet må være lovens strengeste straff. Spørsmålet til Staff er om de burde få kanskje et par års strafferabatt fordi man forstår litt av prosessene bak handlingen, uten at man sympatiserer med dem av den grunn.

    Hvorfor gir man ikke nordmenn den samme rabatten sier du? Vel, man gjør jo det. Det finnes flere grunner til å gi strafferabatt. Se f.eks. denne saken:
    http://www.ringblad.no/article4150418.ece Det finnes også andre omstendigheter hvor man kan gi strafferabatt.

    Staff har heller ikke krevd strafferabatt for enhver drapsmann som påberoper seg «ære» som motiv. Det må kunne bevises at gjerningsmannen ut i fra sin hjemlige kultur opplever æresdrap som en plikthandling.

    Men dette er en svært vanskelig balansegang. Jeg tror likevel at et av de store etiske dilemma vi kommer til å havne i de neste 50 år, er hvordan vi skal behandle kriminelle etterhvert som vi oppdager hvilke prosesser som skjer i hjernen vår og på hvilken måte ulike kjemiske ubalanser og «hjerneskader» påvirker mennesker i ulik grad. Hvis man kan påvise at vanekriminelle har en form for hjerneskade som gjør dem mindre i stand til å føle empati med andre mennesker, skal vi ikke da ta hensyn til dette i straffeutmålingen?

    Og hvis en person er misbrukt eller utsatt for vold eller forsømmelse i hele sin oppvekst, og ender opp med å drepe en person, skal vi ikke ta noe hensyn til den oppvekst dette menneske har hatt? En oppvekst som har preget hele dette individets holdning til verden og andre mennesker? Som kanskje har ødelagt enhver mulighet for personen til å føle kjærlighet til andre eller å se på andre mennesker som verdifulle individer?

    På hvilken måte skiller utøvere av æresdrap seg fra dette? Kan man ikke si at også de har vokst opp under en form for «kulturell terror» som har preget deres syn på verden i så stor grad at de ikke kan sies å være 100% i stand til å forstå en del basale konsepter om menneskeverd?

    Jeg mener det. Jeg mener rettsstatens viktigste oppgave er å vise forståelse, ikke å hevne seg. Enhver person som dreper en annen person er selv et offer for en eller annen tragedie. Å nekte for det, er å mangle en grunnleggende forståelse av den menneskelige natur, mener jeg. Vi kan selvsagt ikke la dette gjøre at morderen ikke tas ut av samfunnet for å motta straff og/eller behandling i svært lang tid, men å kategorisk si at ethvert lovbrudd skal dømmes likt uansett hva som ligger bak, blir for meg fryktelig kaldt og feil. Vi bør være bedre enn det.

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    Det finnes mye underlig tankegods rundt om i Norges land og rike som ikke har blitt importert hit.

    Dette må du gjerne utdype.

  • http://leishacamden.blogspot.com Leisha Camden

    Det koster deg tilnærmet null å la være å sole deg lettkledd i et muslimsk land.

    Denne er jeg ikke 100% med på. Det koster meg nok litt å gå i heldekkende svarte gevanter når det er 40+ og sol fra skyfri himmel … ;-)

    Det finnes mye underlig tankegods rundt om i Norges land og rike som ikke har blitt importert hit.

    Dette må du gjerne utdype.

    Trodde egentlig du kjente til dette ganske godt, med tanke på hvor du bor hen … ? ;-)

    Poenget mitt er bare at det er ikke sånn at alle nordmenn mener x, og så kommer det en gruppe innvandrere og mener y, og dette går på tvers av storsamfunnets mening som alle er enige i. Det er ikke slik x blir etablert … x kan like gjerne gå på tvers av meningene til mange grupper innen storsamfunnet. Men det forventes at alle innretter seg. Du kan finne steder her i landet hvor det finnes holdninger til f.eks. kvinner, homofile, mørkhudede som skiller seg ganske drøyt fra det som er mainstream (altså at disse holdningene er normalen) men hva så? Hvis lovverket ikke tillater at man tvangssender sin myndige homofile sønn til intensiv aversjonsterapi i USA for å kurere ham for syndingen hans, så blir man rett og slett nødt til å la være å gjøre dette samme hvor tvingende nødvendig man anser at det er. Gjør man det allikevel, så blir man straffet. Og ikke noe mildere fordi man var hellig overbevist om at det var det eneste rette.

    Du har som sagt mange gode poenger. Jeg er nok bare rett og slett ikke så interessert i all denne forståelsen. Visse ting er bare helt uakseptable uansett. En god del foreldre er jo fullstendig overbeviste om at de må omskjære døtrene sine, for ellers blir de horer som ingen vil gifte seg med og de kommer til å bli ulykkelige hele livet. Dette tror de på 100%. Hva så? Det driter jeg i, og jeg har faktisk null interesse av å forstå hvorfor de mener dette. Jeg er ærlig talt bare interessert i hvordan vi kan få dem til å slutte å mene det.

    Jeg mener rettsstatens viktigste oppgave er å vise forståelse, ikke å hevne seg.

    Da er vi halvveis enige og halvveis uenige. :-) Jeg er enige i det siste. Men på det første punktet må jeg reservere meg. Jeg mener at statens hovedoppgave er å sikre tilværelsen for majoriteten av innbyggerne. Dvs, lovverket skal selvsagt ivareta også minoritetene. Men når det gjelder det praktiske, så må majoriteten beskyttes. Hvis vi har 3% av befolkningen som er mordere, så bør meget mulig denne lille gruppen sperres inne for å beskytte de resterende 97% fra å bli myrdet. Beveggrunnene er mindre interessante for meg. For uansett hvorfor en person dreper, så er offeret allikevel død. Hvis folk ønsker å snakke om hvor ille det er at familiens ære kompromitteres, så får vi gjøre det før noen blir slått i hjel. Etter at døden inntreffer blir jeg markant mindre interessert i hvorfor man følte at man måtte ta livet av hvem det nå var.

    Hvis man kan påvise at vanekriminelle har en form for hjerneskade som gjør dem mindre i stand til å føle empati med andre mennesker, skal vi ikke da ta hensyn til dette i straffeutmålingen?

    Nja. I en viss grad. Men majoritetens behov for beskyttelse veier tyngre for meg enn forbryteres behov for forståelse. Vi kan sikkert spørre hva for fæle ting som har skjedd med disse folka, men alt med måte. For å ta et ekstremt eksempel: Jeffrey Dahmer ble mobba på skolen og hadde ingen venner, faren hans var arbeidsnarkoman og mora hans var alkis. Joa, det var synd, men han var ikke nødt til å drepe søtten mennesker for det. Noe han forøvrig selv var helt enig i. Ja, det var sikkert noe galt i hjernen hans. Men alle de guttene og mennene er uansett like døde om han gjorde det fordi han var syk eller fordi han bare var en kjempedrittsekk. Forståelse meg både her og der.

    Men nå må jeg ordne meg litt middag, så vi får evt. gå videre med dette en annen gang. :-) Hva med dette med at æresdrap som regel er overlagt og planlagt, og ikke affekthandlinger? Planlegging virker som regel skjerpende etter hva jeg vet … :-)

    Leisha Camden’s nyeste bloggpost: Best spam email EVAR

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    Vel , dette er som sagt komplisert, og som vanlig er det veldig viktig for meg at hver sak vurderes individuelt. Det er her forståelse kommer inn. Dahmer skal selvsagt straffes hardt. Det har jeg også presisert mange ganger. En morder skal i utgangspunktet straffes med lovens strengeste straff uansett. Anser man personen som så forstyrret at han er truende til å kunne gjenta handlingen, må han settes i forvaring for livet. Der er vi enige. Befolkningen skal beskyttes mot overhengende farer. Men hvis man har utført et drap som resultat av en helt forjævlig oppvekst som har fucket opp sinnet totalt, så mener jeg at det må kunne hensyntas. På den annen side er man da gjerne også i en situasjon hvor man er varig skadet, og kanskje uansett bør sperres inne for livet i en eller annen institusjon. Disse faktorene må veies opp mot hverandre. Det skal ikke være noen automatikk i at en person som har begått æresdrap skal få mildere straff, men som sagt så mener jeg det skal tas med som en faktor i straffeutmålingen. Det er vel dette Staff argumenterer for.

    Jeg ser selvsagt din side av saken også, men som du vet så liker jeg aldri å slå meg til ro med den enkle løsningen og det som instinktivt føles riktig. Instinktet mitt sier at disse grusomme jævlene burde sperres inne for livet og helst bankes opp daglig også. Men så er det jo det at følger man sine instinkter på denne måten, så ender man opp med å stemme Frp. Det dreier seg om å vurdere sine egne instinktive reaksjoner svært kritisk og se om det kan finnes flere sider av saken, uansett hvor ubehagelig det kan føles.

    Hva med æresdrap som er planlagte og ikke affekthandlinger? Ja, planlegging er vel skjerpende. Og som jeg sa, det skal ikke være noen automatikk i mildere straff. Men det skal være en faktor som teller med i vurderingen. Man kan ikke bare se helt bort i fra de psykologiske mekanismene bak handlingen.

    Vil en slik måte å vurdere straff på kunne virke urettferdig? Ja, helt klart. Det er sikkert mange andre saker hvor man også kan argumentere med at psykologiske faktorer har hatt en effekt som det burde tas hensyn til. Mitt svar er vel da som jeg tidligere sa, at dette kanskje nettopp burde vektlegges mer enn i dag. På den annen side kan det hende at det vektlegges mer enn hva jeg er klar over, men at akkurat æredrap er et fenomen som også burde vurderes på samme måte og som man må kjempe for å få aksept for fordi hele konseptet er så nytt i vårt vestlige samfunn.

    Et annet aspekt her er hvor man trekkes grensene. Du vil ikke akseptere noen form for strafferabatt ved drap uansett. Vel, hva med en 16-åring som har blitt mobbet grovt i mange år, og som til slutt reagerer ved å sparke sjefsmobberen hardt i rompa så han brekker halebenet. Skal mobbeofferet straffes? Skal man i så fall se helt bort fra den situasjon han har vært i og straffe på samme måte som om en vilkårlig fremmed kom bort og sparket offeret?

    Hva om mobbeofferet sparket mobberen i hodet så han ble liggende i koma? Skal man straffe dette ulikt enn om en vilkårlig fremmed gjorde det samme?

    Hva om mobberen dør av skadene? Har det da ingen relevans hva som har skjedd i opptakten til handlingen?

    Hvor går grensen mellom selvforsvar og ikke?

    Finnes det noen situasjon, unntatt direkte selvforsvar, hvor du kan se for deg at drapsmannen burde kunne få redusert straff?

  • amhovgaard

    Problemet (OK, et av problemene) med å gi strafferabatt for «kultur» slik Staff argumenterer for, er at man med det risikerer å stemple de som tilhører denne kulturen som farlige og irrasjonelle mennesker som ikke har samme evne til å opptre sivilisert og lovlydig som oss gode nordmenn. Det blir jo også tydelig når du sammenligner dem med folk som har hjerneskader eller har blitt mishandlet i hele barndommen (og antagelig har endt opp med alvorlige skader psykisk)…
    Ellers synes jeg faktisk at det at det er snakk om æresdrap burde telle med i straffeutmålingen – men i skjerpende retning. Det innebærer jo at det er planlagt, ofte over lang tid og med en rekke mennesker involvert. I tillegg er det et element av at man vil skremme andre ulydige til å underkaste seg, og vise at de ikke er beskyttet av norsk lov, som gjør at jeg mener det er særdeles viktig å vise hvor alvorlig dette er.

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    Problemet (OK, et av problemene) med å gi strafferabatt for “kultur” slik Staff argumenterer for, er at man med det risikerer å stemple de som tilhører denne kulturen som farlige og irrasjonelle mennesker som ikke har samme evne til å opptre sivilisert og lovlydig som oss gode nordmenn. Det blir jo også tydelig når du sammenligner dem med folk som har hjerneskader eller har blitt mishandlet i hele barndommen (og antagelig har endt opp med alvorlige skader psykisk)…

    Jeg ser ditt poeng, men jeg ser også problemer med dette resonnementet. Det er selvsagt farlig å stemple en helt gruppe som farlige. Men gjør vi egentlig det? Og hvis vi gjør det, skal våre egne «rasistiske» instinkter gå ut over muligens psyke mennesker som man burde vise litt empati ovenfor, selv med detgrusomme de har gjort?

    Ellers synes jeg faktisk at det at det er snakk om æresdrap burde telle med i straffeutmålingen – men i skjerpende retning. Det innebærer jo at det er planlagt, ofte over lang tid og med en rekke mennesker involvert. I tillegg er det et element av at man vil skremme andre ulydige til å underkaste seg, og vise at de ikke er beskyttet av norsk lov, som gjør at jeg mener det er særdeles viktig å vise hvor alvorlig dette er.

    Et slikt argument føler jeg gir en overdreven respekt til ideen om at straff er så avskrekkende. Når noen velger å drepe noen, så har det neppe så stor forebyggende effekt om vedkommende vil få 19 eller 21 års fengsel. Signaleffekten av at overlagt drap i utgangspunktet har 21 års fengsel, er vel sterk nok. Vi sier vel så tydelig som det kan gjøres at drap er uakseptabelt. Men når en person da likevel dreper, så har jeg vanskelig for å forstå at vedkommende må være psykisk syk eller utsatt for et enormt press. Når dere snakker om at æresdrap planlegges sammen med andre etc, så tilsier det et enormt psykisk press fra flere, noe det neppe er så lett å stå i mot. Kanskje man blir utstøtt fra familien? Ikke vet jeg, men det kan ikke være lett. Og slike faktorer mener jeg må virke noe formildende, selv om det på ingen måte sier at drapet kan forstås eller aksepteres.

    Men nå får jeg ikke resonnert dette helt ferdig fordi jeg må stikke… :-)

  • http://blog.tjomlid.com Gunnar Roland Tjomlid

    En interessant og delvis relevant artikkel om straff:

    http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090508/OAKTUELT/513746138

  • anne

    Empati (og for den del også strafferabatt i noen tilfeller) når man har med syke mennesker å gjøre, er jeg helt med på. Men jeg synes altså ikke at man kan si at det å ha vokst opp i/tilhøre en bestemt kultur = sykdom som reduserer evnen til å ta rasjonelle avgjørelser i en grad som burde ha betydning i en rettssak.

    Ellers var jeg visst litt uklar i formuleringene: jeg mener at det at et drap (av drapsmannen) beskrives som et æresdrap, innebærer at det er planlagt. Noe som automatisk er straffeskjerpende. Dette med (den intenderte) signaleffekten av æresdrap osv. er ikke egentlig et argument for lengre straffer, men for at det er viktig å ikke si at det er en formildende omstendighet, av allmennpreventive hensyn. For gjør vi det, kan det lett tolkes som at vi gir drapsmannen/miljøet medhold i at det til en viss grad er rimelig/forståelig å reagere på en slik måte. Slik det er forståelig å reagere sterkt på å bli mishandlet over lengre tid, selv om mord er å gå for langt. En person som blir drept etter å ha mishandlet en annen, har på en måte selv bidratt til det som skjedde. Det har ikke en tenåringsjente som flørter med gutter. Og det mener jeg det er viktig å gi klart uttrykk for – også i forbindelse med straffeutmålingen i en rettssak.

  • Bloggmeny

  • Alt om boken min!

    Placebodefekten - Hvorfor alternativ behandling virker som det virker

    Klikk på bildet for å lese mer om min bok om kritisk tenking, medisinsk forskning og alternativ behandling! Utgitt på Humanist Forlag, oktober 2013.

  • ask.fm

  • Sitatet

    If God exists, I hope he has a good excuse. — Woody Allen

  • Nyeste bloggposter

  • about.me

    Always be skeptical, but dare to be naive.

    Born in Tanzania, 1974. Grew up in Norway (Sirdal) and Kenya. Lives in Oslo.

    Skeptic, secular humanist and nerd @heart.

    Blogger, writer, musician and father @private.

    CEO and web developer @Thin.

    Author of the book Placebodefekten (Humanist Forlag, 2013).

  • Nyeste kommentarer

    No Recent Comments Found
  • And the winner is…

    Vixen Blog Awards 2013
    Saksynt vant prisen for Årets sterke mening på kåringen i januar 2014.

    Tordenbloggen 2010
    Saksynt (dengang "unfiltered perception") ble kåret til Norges beste blogg i 2010.

    Se hva leserne sier om bloggen min her.

  • Stikkordsky

  • Oppgi din e-postadresse og få varsling hver gang jeg legger ut en ny bloggpost!

  • Velg kategori

  • Arkiv: Vis måned/år

  • Sånne telledingser

  • Meta